..- Ja, for en må jo bare begynne å lure på om den endeløse debatten om virkemidler for å bekjempe den stadig økende ungdomskriminaliteten bare er et spill for galleriet når den har kvernet rundt flere fritidsklubber eller strengere straffer i årevis uten at det er blitt gjort en dritt. Mens volden stadig blir råere- i takt med at dens utøvere stadig blir yngre, spinner debatten rundt sin egen akse på ‘ørtne’ året uten at det er blitt løftet en finger for å få prøvd ut et eneste tiltak i praksis..
Konkret er spørsmålet i overskriften grunnet i at dersom en, logisk sett, virkelig ønsker å få til den endringen som de tilsynelatende går inn for, så tilsier vel det at de første en huker tak i er de som ikke bare har klart å få et tiltak satt ut i livet, men som også lykkes så avsindig at området gikk fra å bli utpekt som en ‘versting’ i The New York times(!) til ‘anything but’ på under 10 år.
Byen er Fredrikstad og området er Lisleby..
I det jeg værer at en ny runde bestående av det respektive tjatet rundt de samme tiltakene atter igjen er i emning, har det altså, som nevnt innledningsvis, kommet for en dag at det er en liten gruppe mennesker her i landet som bestemte seg for å ta sjeen i egen hånd- for så å lykkes maximalt.
Når det har gått så til de grader av skaftet at en drabant til en i seg selv latterlig liten by i Norge blir omtalt som en versting i hht ungdoms-/gjengvold av ingen ringere enn den Amerikanske avisgiganten ‘The New-York times’.. – DA er det VIRKELIG ille. Her snakker vi fullstendig krise på russiske steroider!
Altså.. New York kan jo vitterlig by på et knippe særdeles belastede områder i så måte!!
Mens jeg får nøye meg med å ta kortversjonen her, er historien i sin helhet er riktig så godt, lettforstått og lettlest gjenfortalt på følgende neddside: https://www.idrettsforbundet.no/idrettskrets/viken/nyheter/2025/hver-hand-i-varet-bygger-en-klubb/ for de av dere som eventuelt måtte ønske å få et hakket dypere innsyn i den prosessen som iverksettes i kjølvannet av den uflatterende omtalen.
Når den fullkomne krisen altså var et faktum i form av den respektive omtalen, ble det snarlig innkalt til møte mellom de som jobbet med/hadde med ungdom å gjøre på en eller annen arena. Her klarte de så kunststykket å enes om at ungdommen i dette helvete av en drabant måtte aktiviseres/engasjeres. Dernest tar Lisleby fotballklubb sjeen i egen hånd ved å gjøre ord til handling ved å samle sammen det som samles sammen kunne av stedets oppvoksne gjengmedlemmer, hvorav de ble tilbydt ansvarlige verv i klubben. Kostnadene for den nødvendige kursing, ble dekket i sin helhet.
Og med ‘ansvarlige verv’, mener jeg VIRKELIGE ansvarlige verv. Vi snakker m.a.o ikke sånt som utstyrsansvarlige hvis ansvar består i å levere ut- og få samlet inn det utstyr klubbens håndball- og fotballspillere benytter på trening/i kamp, ansvar for å dekke potetgullsalget på bortre langside, og den slags vås som det gjerne dreier seg om når det er snakk om å gi de unge mer ansvar. Her kan de f.eks gå på dommerkurs for å bli sertifisert til å dømme offisielle kamper, de kan velge å ta et lederkurs(!) dersom de skulle kicke på muligheten for å få et lederskap i ungdomsgruppen, -.for ikke snakke om å få lederansvaret for ungdomsgruoppen i sin helhet, osv.
Klubben har m.a.o rett og slett lagt sin skjebne i den lokale rampens hender!
De får med dette oppleve utkommet av sitt arbeid ved at de daglig følger klubbens utvikling. Her skal det også påpekes at Lisleby fotballklubb så langt i fra har slått seg til ro med å være et ‘bygdeidrettslag’ med ditto borderline ikke-eksisterende aambisjoner! Bla.a tar de sikte på å oppfylle kravene for en snarlig oppgradering m.h.t klubbens klassifisering i forbundet.
I tillegg til å være sentrale i klubbadministrasjonen for med det å ha en reell innvirkning på klubbens utvikling, har den respektive ungdomsgruppen en ditto innflytelse på den igangsatte utviklingen av nærmiljøet. Langtidseffekten av de respektive tiltak, er så at de går inn i arbeidslivet med reell erfaring! Det være seg som trenere/idrettsledere, ledelse på dommerfronten, for ikkle snakke om det å stille til oppstart med reelle papirer på både kompetanse og erfaring innen ledelse!
Og gudene skal vite at Lisleby fotballklubb har lykkes i sitt grep for å få tatt grep om gjengkriminaliteten!! Tettstedet har snudd opp-ned på hele, forbannede krisesituasjonen på godt under 10 år!!
Med denne suksesshistorien lagt til grunn er det altså at spørsmålet om offentlighetens reelle intuisjoner i hht bekjempelse av ungdomskriminaliteten har fått sneket seg inn i en (foreløpig) krok i bevisstheten..
Jeg mener: Her sitter jo dette ungdomsutvalget- med Lisleby fotballklubb i spissen, på et fasitsvar i hht beviselig suksesstiltak, så om det er DENNE effekten som er intensjonen, er jo den ENESTE logiske skrittet herfra å ta kontakt med innehaverne av den respektive oppskriften pronto! Det er m.a.o direkte paradoksalt i forhold til den oppgitte intensjonen å da legge tiden og ressursene i den samme mølla bestående av strengere straffer og senket lavalder vs. flere fritidsklubber istedet for å sette alt inn på å få engasjert gjengen i Fredrikstad for bistand til å få igangsatt tilsvarende tiltak i det som måtte være av innvandrerstrøk med en ditto ‘crime rate’ over det ganske land! Jeg får ikke for mitt bare liv dette her til å gå i hopes!!
Altså.. Om du sliter med et angivelig altoppslukende problem og det brått kommer en som faktisk har komnmet opp med løsningen på nøyaktig det samme som du sliter med.. – Da legger du jo selvsagt de alternativene du har drevet og malt på uten å komme deg en mm nærmere en løsning umiddelbart på is, og går all in for vedkommendes suksessoppskrift!!
Da kommer en jo til slutt ikke utenom spørsmålet hvorvidt det kan tenkes at de i realiteten anser det som en nødvendighet å få kriminalitetsraten opp på et hvis nivå for å kunne oppdrive arbeidsplasser innen alt fra politiet til rettslige aktører til fengselsvakter- og rehabiliteringskonsulenter! Ikke sånn å forstå at jeg anser et slikt scenario for nevneverdig sannsynlig (slik ståa er nå), men desverre er det ikke lenger fullstendig utenkelig heller..
Min tillit til våre styresmakter og autoriteter er nemlig også i fritt fall grunnet den galskapen vi har vært vitne til de seneste årene. Når f.eks landets statsminister og politikkens svar på Erling Haaland kan lyve velgerne rett opp i ansiktet på et direkte spørsmål i hht et anliggende av stor betydning for hvem de skal stemme på ved det oppkomne stortingsvalget, så har de jo vitterlig fått satt stajndarden, for å si det sånn!
Veldig bra at du deler dette positive tiltaket. il etterfølgelse. Og engasjere og aktivisere “Rampen vet vi nytter som f. Nede i gata her sto det en diger lagerhall i kommunens eie. Noen fikk den gode ide å gjøre den om til en skatehall. Kommunen stilte hallen til rådighet, eneste krav var at ungdommen sto for oppussingen selv. Og det gjorde de med liv og lyst. Det ble delt opp arbeidslag. Med litt veiledning søkte ungdommen om tippemidler fra Norsk Tipping til innkjøp av skateramper. Og det fikk de. Hallen er nå tatt i bruk og der er et yrende liv med latter og glade rop på mange forskjellige språk i helger, skoleferier og etter skoletid til sene kvelder
Et kjøpesenter i nærheten som var plaget av gjenger som hang, er så fornøyd at de har sponset 50 rullebrett for gratis utleie.
Skating er nå blitt OL gren. Den nystarta skating klubben satser på deltagelse der. Artig.
Ja, her har vi i bunn og grunn den samme greia i, hva jeg får inntrykk av, en mindre skala. Spesielt kjøpesenterets beslutning om å løse problemet med ungdomsgjenger hengende rundt ved hjelp av å besørge skateboards er et svært talende eks. Her kan en jo også lett se for seg hvordan en slik kreativ tankegang kan dras helt ut til Lislebynivå- hvilket også innkluderer de best belastede strøkene i- og rundt Oslo (-og sikkert andre av landets største byer):
Til syvende og sist, har jo idrettslag og kjøpesenter der til felles at de er foretak/bedrifter. Mens de i Fredrikstad ble gitt ansvarsfulle verv innen idrettslaget og kommunen, kan en her se for seg verv hjemmehørende i selve administrasjonen av senteret (f.eks ved å lede et utvalg med mål om å gjøre senteropplevelsen generelt bedre, ansvar i forhold til sikkerheten på senteret, osv). Bare et minstemål av velvilje fra kommunestyret her, så vil det også her lett kunne strekkes ut til hele lokalmiljøet.
Rom er selvsagt ikke bygd på en dag, da det er ulike faktorer som spiller inn i forhold til at den enkeltes bersjerkgang, om en kan kalle det dét. Ikke desto mindre peker det jo kjepprett i retning av at det som har fått tilnavnet ‘Lislebymetoden’ favner en betydelig andel av de som ellers ville vært edsvorne gjengmedlemmer i løpet av oppsiktsvekkende kort tid. Jeg mener.. Lisleby gikk tross alt fra å bli omtalt i The NEW YORK TIMES (i samme pennestrøk som de Amerikanske gjengmiljøene), hvilket jo skulle si det meste,til at den negative utviklingen skulle bli snudd fullstendig på hodet på godt under 10 år!
Det at våre styresmakter har fått se et tiltak som har vist seg å være det rene, skjære vidundermidlet i hht bekjempelse av ungdomskriminalitet og gjengvirksomhet fra første rad, og da ikke legger alt annet på is for full fokus på å få satt denne metoden ut i livet i problemområdene, er altså for meg helt ubegripelig. Det er jo ikke så at de ikke kan iverksette eventuelle andre tiltak i tillegg! Greia er bare at man først må prioritere gjennomføringen av den oppskriften en VET vil virke!!
Nå har de altså drevet og kvernet rundt og rundt på dette med strengere straffer/senket lavalder vs. fritidsklubber, lett krydret med trangboddhet uten at et eneste konkret tiltak er blitt satt ut i livet (altså primært fra statlig hold) HVER ENESTE GANG emnet er bragt på bane i gud-vet-hvor-mange-år. Vi har altså ikke kommet en forbannet mm videre fra det nullpunktet det en gang ble startet fra! Om en ønsker å bekjempe problemet med ungdomskriminalitet og gjengvirksomhet, er da den ENESTE logiske følgerekken jeg evner å se at man går all in for det manna en har fått tilsendt fra himmelen i så måte, både fra statlig og kommunalt hold med pressen som en sentral støttespiller. Derfor blir det i mine øyne også et rent paradoks når så ikke skjer. Å slite med et altoppslukende problem en brenner for å løse, for så å mer eller mindre ignorere den løsningen en har fått som er garantert å virke, lar seg jo bare ikke forene!