I følge NAV, er andelen uføretrygdede i Norge per i dag på svimlende 10,5% av befolkningen. Det vil altså si godt og vel 500.000 av et folketall på drøye 5.5 mill.
Men om du, som meg opplever at minst en per tiende person du passerer på gaten lever på uføretrygd, er ståa faktisk verre enn som så. – Langt verre..
..- For av våre fem komma ett-eller-annet millioner innbyggere har vi jo både en andel som er barn, og en stadig større andel som er pensjonister. Og dette toppes så av de som mottar en av de øvrige trygdeordningene. Summen av dette her, er kort og godt at det blir en forsvinnende lav prosentandel av den totale befolkningen som faktisk er selvforsørget og bidrar til samfunnet i form av inntektsskatt istedet for å motta i form av trygd.
Nå vil jeg selvsagt ikke den norske trygdeordningen til livs! Som folk flest, er også jeg glad og takknemlig over å være født inn i et land der man har slike statlige sikkerhetsnett. Det som skurrer for mitt vedkommende, er imidlertid at jeg ikke får det til å stemme at en såpass høy andel av en befolkning i et samfunn som det norske skal være ute av stand til å forsørge seg selv!
Fra mitt ståsted, later det til at årsaken er delt ved at man på den ene siden har en ungdomsgenerasjon som er så syke og skrøpelige at en skulle tro de var født inn i kroppene til sine egne beste- eller oldeforeldre, og en ikke-eksisterende tilrettelegging m.h.t utnyttelse av restarbeidsevne. Og som toppen av denne kransekaken har vi så de såkalte NAV’erne; De som rett og slett har tilegnet seg en ekspertise i hht hvordan de kan navigere seg i systemet i den hensikt å slippe å måtte jobbe for føden.
Om vi vil eller ikke, så er det nå en gang så at det av denne andelen trygdede er en viss andel som har blitt trygdet på et alt for tynt grunnlag, og/eller rett og slett har løyet på seg/overdrevet plager og sykdommer med det mål for øyet å få sine månedlige utbetalinger rett på konto. Dette er virkeligheten, uansett hvor krenkende det måtte oppleves å få den lagt fremfor seg på dette viset. Det er som det er, og det er vi faktisk bare nødt til å forholde oss til. Ei kan jeg skjønne at det å forholde seg til denne virkeligheten kan være en slik en krenkelse dersom en faktisk ER berettiget trygdemottaker, da det jo er DERES penger som blir redusert av hhv urettmessige- og unødvendige mottakere.
Det er m.a.o på høy tid at regjeringen tar grep. – At de kaller en spade for en spade, tross for krenkelsesskredet dette vil føre med seg, og skrider til verket i hht å få ryddet opp i dette her. Når de kan holde på å skjære ned på ordninger det strengt tatt ikke er noe å skjære ned, burde de jo vitterlig heller ta for seg av den ‘kaken’ der det faktisk er noe å ta av! Og da refererer jeg både til å få luket ut ‘snylterne’ og igangsette ordninger for utnyttelse av restarbeidsevne. For som den typiske trygdeparolen lyder, er det usynlige uføreårsaker der man har gode- og dårlige dager. Dette vil altså si at det samlet sett er talløse gode dager som bør kunne utnyttes over det ganske land hver eneste dag. Og hvem vet.. Kanskje det også vil være de som blir friskere av å jobbe! De som lider av depresjon vil jo da slippe å sitte hjemme i sin egen negatiive tankespiral 24/7, ved å komme seg ut, treffe andre og føle en gjør nytte for seg.
Noen legger seg kanskje litt for lett ned. Kaster inn håndkle fort. Jeg derimot har vært mer sånn at jeg ikke HAR håndklær.. Så lat er jeg i alle fall ikke. Må nesten være død før jeg selv skjønner at jeg kan være hjemme…
Sånn er jeg også. For min del, er jeg rett og slett oppdratt sånn, da den eneste gangen jeg kan huske noen av foreldrene mine var hjemme fra jobb i barndommen var da fatter’n hadde noen sykedager etter å ha kræsjet bilen..
Jeg er sykmeldt nå da. Men måtte nesten bli nektet å komme på jobb 😀 Sjefen min ser hvor vansker jeg har med å tro at ting går rundt uten meg, og ga meg nesten forbud mot å komme… Jeg trengte det 😀
Ingen er jo tjent med at man pusher på til man kollapser heller! Det skal jo være en sykelønnsordning som kommer til når en er syk! Problemet er jo ikke de som ER syke, men de som later som om de er det 😉
Jeg hadde nok de samme tanker som deg en gang for lenge siden. Men med tiden har jeg også fått lære at bildet er nok litt mer nyansert. Jeg fornekter ikke at det foregår trygdesvindel i dag, men mitt syn på de som mottar uføretrygd har blitt litt mer nyansert.
Det er noe med at jo mindre en vet jo mer sikker er en i tankene om at en vet det absolutte svaret. Så med års erfaringer og utdanning så ser en at virkeligheten er langt mer variert enn hva jeg før trodde. Å jeg vet at jeg ikke vet alt om andres sannheter.
Plutselig havnet jeg i samme bås som de jeg flere tiår tidligere selv fordømte som late mottakere av trygd.
Så er det et punkt til, hvilken arbeidsplass tar inn folk som kan jobbe en dag eller to å så bli borte i mange dager.
Det ikke er depresjon, men fysiske plager som er hindringen? Å ja jeg drev egen virksomhet før helsen sa stopp.
Som sagt, er dette IKKE rettet mot de som er reelle trygdemottakere. – Altså de som faktisk ER uføre. Når sant skal sies, er det faktisk ikke rettet mot de som grep muligheten til å få sin inntekt rett inn på konto til tross for at de kunne vært selvforsørget. De har jo i bunn og grunn bare vært freidige nok til å ta for seg et system som muliggjør dette her.
– Nei, jeg har ikke fasitsvar på alt, men jeg har faktisk fasitsvaret på de observasjoner og erfaringer jeg selv har hatt opp i gjennom. Dette vil si plenty av sosiale sammenhenger hvor parolen er typ ‘hvorfor pådrar du deg ikke bare en depresjon eller noe og får uføretrygd istedet?’ Men enda mer hårreisende var det etter at jeg selv hadde gått på en ‘smell’, og tiden var inne for å vende tilbake til arbeidslivet etter å ha brukt et par-tre måneder på å komme meg igjen. Den første reaksjonen jeg får, er et gisp. Dernest kulminerte min henvendelse til det som jeg den gang først og fremst anså som en arbeidsformidlingstjeneste, -altså NAV (arbeid) med at det ble gjort gjentatte forsøk fra deres side for å pushe meg til å starte prosessen mot uføretrygd.
“Du blir da ikke bare frisk av en depresjon sånn uten videre” skulle liksom være ‘ice-breaker’en. – Jo, nå kjenner jeg meg definitivt fit for fight igjen, sa jeg. Overskuddet er tilbake, og den forekomsten av negative tanker nå, er de som kommer når jeg ikke får fylt behovet for selvrealisering. M.a.o er jeg kommet dit hvor min mentale helse faktisk er avhengig av å komme igang igjen, -Så hvis dere kanskje kunne hjelpe meg å finne de ‘rette’ stedene å søke..
– Under pandemien ble jo så også jeg permittert, slik som alle andre i restaurant og serveringsbransjen i Oslo og omegn, hvorav det altså bar avgårde til NAV igjen, denne gang for mine rettmessige permisjonsutbetalinger. Så når hun konsulenten så spør hvordan det går for meg med lock-down og alt, så anså jo jeg dette å ha samme mening som de tallose ganger dette spm. var gitt og mottatt i denne perioden. Jeg svarer da som sant er at det selvsagt var trått, og at det ikke var til å unngå at det tæret på med uker i isolat, men at det heller ikke var tvil om at jeg klarte meg godt over gjennomsnittet. – Så får hun jaggu vridd dette til å bli et issue om jeg vil klare å vende tilbake etter denne perioden.. Jeg hadde jo gått på en smell et sted mellom 10-15 år tidligere, må vite!
– Så om jeg ikke har ALLE svarene, så kan jeg iallefall slå fast at det norske trygdevesenet er fullstendig skrudd. Når en opplever noe så absurd, trigger jo dette interessen for å vbite hvorvidt dette var et typ engangstilfelle, og hvis nei, hvor utbredt er slike ting. Derfor vet jeg også at jeg er LANGT I FRA alene..