Jeg sitter atter en gang innesperret i mitt eget hjem i lovpålagt isolasjon. I motsetning til de straffedømte, er jeg nektet absolutt all menneskelig kontakt utenfor husstanden, bortsett fra det minstemål som følger tillatelsen til å foreta de nødvendige anskaffelser av mat og medisiner på nærmeste utsalgssted. Til de som kjenner meg og mine holdninger til den norske koronapolitikkens antatte overraskelse, reagerer jeg med spørsmålet; Hvorfor i helvete er ikke dette gjort for lenge siden!?.. 

 

 

Her blir jeg unektelig svar skyldig, da jeg igjennom hele det siste året har frontet innbitt motstand og mistillit til alt som har med den norske smittevernspolitikken å gjøre..

Kort og greit, ligger forklaringen i de mange ‘huller’ som har vært å finne i forklaringene og argumentasjonen deres. Eksempelvis, har vi på den ene siden pålegg om sosial distansering, munnbind, og alt som hører til for alle, uansett om en er aldri så frisk, utenfor risikogruppen, eller fastslått immun, med begrunnelsen at en like fullt kan være bærere av smitten. På den andre siden, har derimot unger fått noe tilnærmet fritt leide til å løpe rundt i butikker og offentlige lokaler med maskefrie ansikter, hvorpå de fritt får plukke på det som måtte være av varer med sine så alt for ofte uspritede fingre, da dette paradoksalt nok er grunnet i at barn skjeldent blir syke, og enda skjeldnere alvorlig syke. (Men ut i fra det første resonementet er da også de like fullt potensielle bærere av smitten, liksom andre mer eller mindre immune, eller hva!?..)

I et helt år til ende, har vi nå levd under nærmest umenneskelige forhold, hvorav for mange har fått umenneskelige konsekvenser. De åpninger og sporadiske tillatelser som har kommet og gått under de pålegg og restriksjoner som hele veien har rådet, har vitterlig vært nok til at smittespredningen har fått holde frem, uten at de har gjort livet nevneverdig mer levbart enn om vi hadde kjørt hermetisk lock-down et par-tre uker.

Poenget mitt, er altså at jeg stiller meg helt bak en 2-4 ukers hermetisk lock-down, da dette åpenbart er kjappeste og ikke minst eneste måte å sikre at smitten så til de grader stanser at de ikke kan finne flere unskyldninger for å holde tiltakene gående lenger.. En tilnærmet hermetisk husarrest for samtlige husstander over det ganske land de kommende 14 dgr til ende, er så langt jeg kan se den eneste veien å gå for å komme ut av dette helvetet innen overskuelig fremtid, så da er holødningen fra denne kanten faktisk ‘Bring it on!..’

Avslutningsvis, kan jeg melde om at det faktisk er et reelt håp for at dere andre kan glede dere over at pandemihelvetet vil nå sin ende allerede før siste halvdel av april.. Årsaken er at det nemlig ville vært erketypisk for mitt vedkommende at det ville nådd sitt endelikt akkurat i rett tid til at denne forhatte årsdagen ikke innlemmes av noen smittevernstiltak. Når det har vart så lenge, vil det for min del faktisk være særdeles ønskelig at det hele holdt frem noen dager til, slik at jeg med loven i hånd kan slippe å forholde meg til denne dagen, hvilket det altså typisk ikke vil gjøre. – Men det er nå en gang kun mitt elende å forholde meg til, mens det for dere andre, brått kan vise seg være et gledens utkomme av en potensiell sjebnes ironi..