De fleste vil si sex er viktig i et forhold. Et minst like stort flertall mener felles opplevelser og aktiviteter er et must for at forholdet skal fungere. Samtidig, syntes det også å være en relativt bred enighet om at det er forkastelig å ‘dumpe’ noen for slikt som en vektøkning.. Men hva om en har en partner som lar seg ese ut til enorme proposjoner. – De forlater ikke huset uten at de må, og ville ikke klare å gjennomføre et samleie om livet sto på spill, og for å være ærlig frister det ikke noe særlig heller.. Uansett hva du sier, nekter de å legge om livsstilen. Er det greit å forlate partneren i et slikt tilfelle?..
La det være sagt; Dette dreier seg ikke om å ha dratt på seg litt ‘trivselsvekt’. Her er det snakk om de som går fra å være aktive, oppegående mennesker til å bli sofaslitere som eter seg fra sans og samling, og lar seg ese ut til enorme proposjoner. Økonomien er merkbart dårligere, og felles opplevelser bortsett fra å se de samme TV -programmene er uaktuelt, da de eneste gangene vedkommende letter på baken og slipper taket i potetgullposen og brus/ølflasken, er for å gå på toalettet. Sex er ikke bare fysisk umulig fordi det ikke lar seg gjøre å komme til kjønnsorganet, men for en god del av oss også uaktuelt fordi en ikke kan hjelpe for at en finner det mennesket partneren har blitt fysisk frastøtende, om en evner å innrømme dette for en selv eller ei..
For det å ikke lenger fikse fysisk kontakt med ens partner fordi han/hun har lagt på seg er, i likhet med det å miste lysten pga andre fysiske forandringer, tabu. Dette er absolutt, det være seg om endringen kan sies å være aldri så mye selvforskyldt eller helt utenfor vedkommendes kontroll. Men selv den strengeste moralske pekefinger, tabu og hvor sterkt en selv måtte ønske å være et nobelt menneske med ‘rett’ moral og menneskesyn, får ikke endret det en føler. -Og jeg tør påstå at mange av oss ville følt avsky for partneren i en slik situasjon. Spesielt vanskelig, er det selvsagt dersom partneren overhodet ikke kan klandres for vektøkningen eller hva det måtte være av fysisk forandring han/hun har gjennomgått. Men det er såvisst ikke noen ‘walk in the park’ uansett. -Spesielt ikke i disse tider, hvor dette med ‘positivt kroppsbilde’ er i ferd med å tas helt ut av sine proposjoner, og folk høvles ned av kritikere som hyler om ‘kroppspress’ i det de drister seg utpå med et bilde av en sunn, veltrent kropp. Å ymte frempå at en anser spedbygde og/eller slanke kropper som mest attraktivt, er noe av det mest politisk ukorrekte en kan finne på å si i disse dager. For de med andre smakspreferanser, er det imidlertid fritt frem, da dette er i tråd med å fremme et sunt kroppsbilde. -Et ideal som går på at alle er fine nok som, akkutat som de er.
Som hovedregel, er dette en helt superb filosofi! Det som desverre ikke er like nobelt, er at den i praksis har blitt noe slikt som at ‘alle er mer enn bra nok, akkurat som de er, -bortsett fra tynne og slanke. Videre vil den manglende aksept for å kommentere slikt som overvekt bli katastrofal på sikt, da dette faktisk er vel så helseskadelig som f.eks røyking!.. ‘Sunt kroppsbilde’ -filosofien er i mine øyne på ville veier i det den gjør det greit å la seg selv forfalle. Slik jeg ser det, er et ‘sunt kroppsbilde’ ensbetydende med å ikke fremme spesielle kroppsideal, med at en feirer det naturlige mangfoldet i kroppsbygning og fasong. Jeg kan for mitt bare liv ikke se noen motsigelse i å tillegge dette en forutsetning om faktisk å ta vare på, og vedlikeholde den kroppen en har. Det å la seg ese ut til kjempeformat, har i mine øyne intet med ens naturlig form å gjøre (forutsatt at dette er selvforskyldt, selvfølgelig). Greit nok at noen har mer anlegg for å legge på seg enn andre, men noe ‘drag’ har vi vel alle på ett eller annet område! Selv må jeg f.eks følge med på samme vis for å passe på å holde kallorinivået oppe, fordi jeg ellers vil rase ned til et tilnærmet anorektisk vektnivå. -Vi alle har vårt, så ‘anlegg’ som unskyldning holder bare ikke i mine øyne..
Jeg kan selvsagt kun snakke for meg selv, men jeg syntes faktisk det er helt akseptabelt dersom en velger å forlate en stadig mer overvektig partner som nekter å se realiteten i øynene og gjøre noe med det. -Om det så er aldri så mye et tabu..
Som du sier så har det med ekstrem overvekt ikke bare med utseende å gjøre. En blir jo mindre mobil og orker mindre om en har VELDIG mange ekstra kilo å dra på. Noen utvikler overvekt i forbindelse med depresjon og medisinering i forbindelse med denne lidelsen. Da blir det bokstavelig talt tungt for både en sjøl og partneren på mer enn EN måte. Jeg ville nok ikke ha reagert på 10-15 kilo overvekt. (Har sjøl i perioder vært opptil 8-10 kg for tung) men blir det snakk om veldig stor overvekt, så ville jeg nok ha reagert negativt på det.
Helt sant som du sier. Det er jo ikke snakk om litt ‘trivselsvekt’, men tilfeller hvor det blir stadig mindre (paradoksalt nok (hehe)) igjen av det mennesket man en gang forelsket seg i, både fysisk og hva personligheten angår
Ja, signerer meg her og. Fornuftige artikler fra deg søta
(hehe) Takk 😀
Ett inntereseant innlegg og ett vanskelig tema! Jeg synest det er forskjell på en periode med overvekt av en bestemt grunn for så å prøve å endre det, kontra å få en dårlig livsstil å ikke gjøre noe med det. Og så er det jo stor forskjell på litt overvekt og sykelig overvekt. Men vekt er faktisk noe som kan være en ide å prate om en evt partner med tenker jeg, og hva den tenker om akkuratt dette. For utseende endrer seg jo for mange i 40, 5o åra.. men noen mercenn andre… Tiltrekning er jo viktig i ett fohold, og ens helse enda viktigere, og så handler det jo om å ta vare på seg selv. Og det kan jo sikkert være frustrerende om en i ett forhold ser veldig bra ut, spiser sunt og trener, mens den andre er sofasitter og får helseproblemer. Vanskelig å ta stilling til overskriften uten å være i en bestemt situasjon, og jeg hadde nok ikke akkuratt forlatt noen umiddelbart på grunn av stor vekt. Men det er ett tema jeg synest man kan prate med partneren om.. gjerne fra starten, se om man tenker likt.
Enig. Det er akkurat dét det dreier seg om; At vi må kutte ut å late som om det vi i utgangspunktet ikke liker ordlyden av ikke finnes! Videre løser en ingenting ved å ‘sitte på sin høye hest’ å dømme andre når det gjøres feilgrep. Alle er jo f.eks enig om at utroskap er galt, og de færreste kan vel forestille seg at de skal kunne være utro i det de går inn i et forhold, og alt er fryd og gammen. Alikevel er det en kjennsgjerning at over halvparten av den norske befolkningen er eller har bedrevet utroskap en eller annen gang! Ting blir ikke borte ved at det blir tabubelagt og fortiet, snarere tvert i mot! Skal en løse nåværende- og forhindre/forebygge fremtidige problemer, er en faktisk nødt til å snakke om vanskelige ting, for ikke snakke om å innse at en selv neppe er bedre enn andre..