I dette øyeblikk befinner min lille Leah seg på sin aller første togtur, for så at det bærer videre til første busstur. Siden den eneste erfaringen hun har som passasjer på motorisert kjøretøy fra ridligere er noen ytterst få bilturer, har det jo unektelig knyttet seg en viss spenning til dette her..

Bittelitt tjukk..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

..- Og nä som vi har kommet oss over pä den ventende bussen, kan jeg melde at det egentlig har gått over all forventning! Trappeangsten kicket riktignok inn slik at hun måtte bæres inn på bussen, men bortsett fra det, har det ikke engang vært så mye som antydning til piping, og ei heller et eneste bjeff. Hun ligger som et tent lys på gulvet forran meg, og har vi kommet så langt, bör det faktisk kunne holde helt frem..

Mens Leah har godt av et miljøskifte, med andre turområder enn de vanlige, dann og vann, har imidlertid kattene det best hjemme hos pappa’en sin. Og när ‘mutter’n er borte, danser pusene pä bordet, -hvilket i denne sammenhengen betyr at de kommer til å havne rett pä bløtmatkjøret; Altså posjonspakninger av typen gourmet.

Ikke sånn å forstå at det er noe Firstprice eller Extra over den tørrmaten som liksom skal være det de primært lever av heller.. Ikke at det er noe galt med Firstprice, for all del! Men disse dyrebutikkmerkene er jo satans sä mye dyrere av en grunn, og en del av denne grunnen er definitivt smaksrelatert. Men ikke desto mindre, faller det ikke i god jord hos kattene om de ikke får sin daglige bløtmatdose, og spesielt ikke hos Pepsi. Hun kjører nemlig på med en pipekonsert ut av den annen verden før hun blir sulten nok til å ty til den maten som står fremme.

De av dere som nå måtte sitte med et inntrykk av at ‘The pels’ angels’ virker en smule bortskjemt, kan jeg si at dette såvisst ikke er tilfelle. De er nemlig laaangt mer bortskjemt enn som så! Jeg er nemlig pelsbarnmødrenes svar på de menneskebarnsmødre som insisterer på at avkommet deres skal få alt de måtte ønske seg, hvorpå utkommet blir krapyl vi andre sjokkerer oss selv ved å ønske å gi de en real omgang juling med inderlighet. Greia er bare at pelsbarn er like skjønne uansett, hvilket gjør at saken stiller seg ganske så annerledes i vårt tilfelle.

Moralen her, er m.a.o at folk burde tenke over hva slags barn som egner seg til deres foreldrefilosofi, for med det å unngå uspiselige ‘brats’ til fordel for nydelig vedlikeholdte potekrabater *hehe*