Jeg er på sett og vis en særegen skrue i dag, men det voksne ‘selvs’ egenart er ingenting i forhold til det særdeles merkverdige barnet jeg engang var.. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

• Jeg lagret hele språket i hodet før jeg begynte å snakke:  En treffer nå og da på ‘lightversjoner’ av dette, men jeg dro den helt ut ved at jeg lagret praktisk talt hele språket før jeg sa et ord. Det eneste jeg sa, var etter som jeg har forstått ‘mamma’ og ‘pappa’, hvorpå jeg f.eks pekte på de forskjellige tingene rundt om i huset for at foreldrene mine skulle si ordet. Dersom de ikke var like keen på denne ordleken som meg, og ikke fulgte med slik at de sa feil ord, gav jeg iltert uttrykk for dette gjennom mine ‘mmmmmh’ i hissig tone. Da jeg en vakker dag var klar for å ta ord i min munn, kom det imidlertid ut i perfekt uttale, i hele, feilfrie setninger.  Familien fikk imidlertid oppleve en uventet ulempe ved denne plutselige overgangen fra å ha en unge som knapt sa et ord til å ha et fullt utviklet språk.. Det var jo en tid rett i forkant av denne språklige forløsningen at jeg har sittet inne med dette språket. -Men ingen av de voksne tenkte jo på å ta hensyn til den stumme ungen i rommet når de snakket fortrolig.. At jeg brått viste meg å være betydelig forrut for min alder hva talegaver angikk, er nemmelig ikke ensbetydende med at takt og tone fulgte med på lasset! Resultatet ble noen særs pinlige episoder hvor jeg i klare ordlag proklamerte både dette og hint til ører dette overhodet ikke var ment for..
• Hadde usynlig baby:  Det er jo ikke uvanlig at unger har en fantasivenn, men jeg har enda til gode å høre om andre som har hatt en fantasibaby! Om noen skulle lure, hadde jeg da vitterlig både dukker og dukkevogn, men jeg foretrakk altså min usynlige baby.. Dette var på tiden da min bror ble født, så jeg og mamma gikk da og trillet på hver vår vogn; Hennes synlig, og min usynlig. Like fullt holdt jeg standfast i håndtaket på ‘vognen’ fra turens begynnelse til slutt, og skulle vi inn noe sted, f.eks i butikken, tok jeg møysommerlig og forsiktig opp min ikke-eksisterende baby, og bar den rundt. I nærbutikken var dessuten alle de ansatte 100% med på leken, hvorpå de beundret ‘den lille’, spurte hvordan det gikk osv. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan dette må ha tatt seg ut, og tenker som så at mamma har iallefall ikke brydd seg mye om folkesnakk siden hun lot meg holde dette gående uansett tid og sted!

• En sterk rettferdighetssans førte til at farmor ble tvunget til å endre aftenbønn:  Jeg vokste opp i en generasjonsbolig med farmor i etasjen under, slik at det som regel var hun som passet meg ved behov. Farmor var, i motsetning til mine foreldre troende, så med henne fulgte aftenbønn med som en del av leggerutinen. -Og bønnen i dette tilfellet, var den kjente barnebønnen ‘Kjære gud, jeg har det godt’, hvis sluttstrofe lyder; ‘Gud bevare far og mor, og alle barn på jord’. At det var kun barna som skulle bevares i tillegg til mine foreldre, var imidlertid noe jeg overhodet ikke kunne stå inne for; For hva med alle de andre voksne, for ikke snakke om alle dyrene!? Dette provoserte meg så til de grader at jeg nektet å få denne bønnen opplest dersom vi ikke endret slutten, slik at vi endte opp med følgende: ‘Gud bevare far og mor, og alle her på jord’. At jeg evnet å se forbi meg selv på denne måten, er jeg når sant skal sies ganske stolt av..
• Jeg var livredd samtlige gutter og menn fra egen alder og oppover unntatt pappa, bestefar og min barnepikes far:  Dette vedvarte til den dagen barnepiken min dukket opp sammen med ei venninne og den ett år eldre gutten hun var barnepike for, og ville ha meg med på sirkus. Jeg kan enda huske hvordan jeg led valgets kvaler, med sirkus og denne gutten jeg var livredd på den ene siden, og å måtte bli hjemme, dog uten denne ‘fryktinngytende’ skapningen på den andre.. Til slutt (antagelig med lovnader om at den nevnte faren ikke skulle få komme innenfor armlengdes avstand slik at han fikk løftet meg opp) endte det da med at fristelsen med å få møte elefantene osv gikk seirende ut. For virkelig å illustrere hvor skrudd jeg var, var jeg henrykt over å bli båret i snabelen og opp på ryggen til en gedigen elefant, men pissredd for at en ett år eldre guttunge skulle få løftet meg noen skarve cm over bakken.. Men på ett eller annet tidspunkt i løpet av alle opplevelsene denne dagen, gjorde iveren at redslen ble skjøvet i bakleksa, hvilket i bunn og grunn betydde slutten på min gutte- og mannfolkfobi en gang for alle.