Jeg har til dags dato til gode å møte- så vel som i det hele tatt å høre om en hund som har så mange merkelige ting for seg som min Ferrari.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

• Ferrari nekter å spise av skål/tallerken, og er livredd hvite papptalerkner. Han må derfor få maten sin servert på gladpack, slik at det ligger flatt på gulvet uten at det beveger seg fremover når han spiser. Alle forsøk på å venne ham av det, har endt med at han piper non-stop til han får det slik han vil, for det er grenser hvor mange timer en klarer å høre på konstant piping..
• Det eneste unntaket han gjør m.h.t å spise av skål/tallerken, er når han stjeler fra kattene, og dermed må forte seg å skuffe innpå.
• Videre nekter Ferrari å tråkke over selv den minste ting som måtte ligge i hans vei. Da blir han stående å pipe helt til jeg kommer å fjerner det. Dette er forresten noe enkelte av kattene vet å benytte seg av..
• Når det kommer til andre dyr generelt og hunder spesielt, er imidlertid Ferrari like blottet for synlig redsel som terrieren er kjent for. Det værste han har gjort i så måte, er å hoppe rett i synet på to(!) dobberman -hunder. En ironiens lille herremann dette her, altså..

• Ferrari er ekstremt god til å kommunisere eksakt hva han måtte ønske å formidle, uten at jeg har den ringeste anelse om hvordan han får ‘sagt’ det. Han sitter nemmelig tilsynelatende bare forran meg og piper på et vis hvor jeg enda ikke har klart å finne noe som skiller det ene fra det andre. Men det er definnitivt noe han gjør som taler tii underbevisstheten, for jeg bommer aldri på hva han vil. Jeg imidlertid forsøkt å late som jeg tar feil, ved f.eks å gå til kjøleskapet når han vil ut ved et par anledninger, og da gir han høylytt uttrykk for sin irritasjon, for å si det slik.
• Ferrari lærer jaktteknikker og annet fra kattene, og omvendt, og adferdsmessig, beveger de alle seg stadig i retning av diverse snodige blandinger av katter og hunder. De er nemmelig ikke spesielt pirkete på sånt som artstypisk adferd disse ‘pelsdottene’ mine.
• Ferrari fikser overhodet ikke postbud. Han klikker fullstendig ved synet av disse elmotorsyklene de kjører rundt med.
• Videre har Ferrari’n min visse rasistiske tendenser. Dette går hovedsakelig ut på mørkhudede i mørket, og jenter/kvinner kledd i niqab fikser han ikke uansett når på døgnet de måtte åpenbare seg.

• Ferrari bygger seg opp i troen på at det er han som er ‘sjefen’ blandt de firbeinte, en tro han lever godt på inntil han trår over streken med Rusken, slik at han må vise hvem som egentlig bestemmer. Dette skjer via et rapp over snuten, hvorpå det tar lang tid før Ferrari har kommet såpass over ydmykelsen at historien gjentar seg.
• Ferrari elsker å bli kaldt ‘mammas lille lømmel’. – Da går han rett i kosemodus,
• Ferrari er latterlig bortskjemt, og forventer bla.a godteri hver gang han kommer inn etter å ha vært ute og gjort fra seg. -Og han nøyer seg ikke med en godbit, for å si det sånn!..
• Ferrari elsker kattene Dolly og Knerten (selv om de holder på å kvele ham med kosingen sin), og Dolly og Knerten elsker Ferrari. Men Dolly og Knerten er derimot som hund og katt..