Om et par dager, er det atter igjen tid for å feire kjærligheten, som det så fint heter. Selv har jeg vel nært opptil nada forhold til denne dagen som voksen, mens jeg er sjeleglad skikken enda ikke hadde rukket å bli importert før jeg hadde rukket å bli det!..

Jeg husker nemlig godt hvordan jeg trakk et lettelsens sukk over å slippe unna hver gang sånt som home-coming, valentines-day og skoleball utspilte seg i filmer og TV-serier. For det har seg nemlig slik at det å være født med en høy og tynn kroppsbygning, er nærmest synonymt med et typ ‘andunge-syndrom’, i det de utseendemessige fordeler som unektelig følger denne kroppstypen som voksen, vel må sies å ha den stikk motsatte effekt i oppveksten. Jeg kan nemlig ikke forestille meg noe annet scenario enn at valentinsdagen må være et sant mareritt å komme seg igjennom for fullstendig formløse pubertetsunger som kun har de kort som måtte bli gitt fra foreldre, bestemor og tante Gudrun å skilte med i konkurranse med de horder som fyller sekken til deres mer formfullendte medelever..

Siden skikken først begynte å vokse frem i det jeg var rundt 20, så har jeg aldri fått vite hvordan den norske skolen har forholdt seg til denne dagen som er dedikert til å bekjenne sin kjærlighet. For mitt vedkommende, var timingen intet mindre enn perfekt, da den skranglete andungen hadde rukket å få gjennomgått svanetransformasjonen, og derav kunne høste x-antall blomsterleveranser på jobb på denne dagen. Og som 20-åring, så har en jo vitterlig visse mangler når det kommer til sånt som livserfaring med ditto evne til refleksjon, så jeg så jo ikke den gang de mulige kvaler mine bukettleveranser kunne avstedkomme for jevnaldrende kolleger som gikk blomsterløse hjem..

Men med tid og stunder, har jeg altså fått utvidet horisonten såpass at jeg ser så mange mulige negative ringvirkninger av denne dagen i form av sårede følelser og økt usikkerhet rundt dette med egenverdi at helhetsbildet av denne dagen har endt opp med å bli ganske så negativt. For har en opplevd følelsen av å være ‘den grå musen’, så glemmer en det aldri! En del av en vil nemlig forbli den ‘usynlige veggpryden’ man en gang følte at en var, for selv om det kan fortrenges i kortere eller lengre perioder, så vil den gamle usikkerheten bestandig ligge der rett under overflaten.

Og for min del, må jeg si dette har vært en velsignelse snarere enn en forbannelse, da dette har ført til at jeg har kunnet se de som ellers ikke ville ha blitt sett, for å si det sånn.. Men at det å ha gått igjennom en veggprydperiode i puberteten skulle gjøre meg mer reflektert som voksen, betyr så visst ikke at jeg ser noe sunt i at dagens andunger rundt om i det ganske land står ovenfor den ultimate ydmykelse på mandag, så fremt ikke skolen har satt en stopper for kortutdeling o.l.. På sett og vis, er det jo en form for utestengelse, dette med at enkelte ikke vil motta noen kort denne dagen, samtidig som dette jo ikke er noe som kan pålegges elevene å gi til alle!

Derfor håper jeg virkelig at skolen har evnet å se denne problematikken, og derav har tatt grep for at dette skal være en valentinerfri sone av hensyn til de som ellers vil måtte face nok en traumatisk 14 februar på mandag den dag..