Om et par dager, er det atter igjen tid for å feire kjærligheten, som det så fint heter. Selv har jeg vel nært opptil nada forhold til denne dagen som voksen, mens jeg er sjeleglad skikken enda ikke hadde rukket å bli importert før jeg hadde rukket å bli det!..
Jeg husker nemlig godt hvordan jeg trakk et lettelsens sukk over å slippe unna hver gang sånt som home-coming, valentines-day og skoleball utspilte seg i filmer og TV-serier. For det har seg nemlig slik at det å være født med en høy og tynn kroppsbygning, er nærmest synonymt med et typ ‘andunge-syndrom’, i det de utseendemessige fordeler som unektelig følger denne kroppstypen som voksen, vel må sies å ha den stikk motsatte effekt i oppveksten. Jeg kan nemlig ikke forestille meg noe annet scenario enn at valentinsdagen må være et sant mareritt å komme seg igjennom for fullstendig formløse pubertetsunger som kun har de kort som måtte bli gitt fra foreldre, bestemor og tante Gudrun å skilte med i konkurranse med de horder som fyller sekken til deres mer formfullendte medelever..
Siden skikken først begynte å vokse frem i det jeg var rundt 20, så har jeg aldri fått vite hvordan den norske skolen har forholdt seg til denne dagen som er dedikert til å bekjenne sin kjærlighet. For mitt vedkommende, var timingen intet mindre enn perfekt, da den skranglete andungen hadde rukket å få gjennomgått svanetransformasjonen, og derav kunne høste x-antall blomsterleveranser på jobb på denne dagen. Og som 20-åring, så har en jo vitterlig visse mangler når det kommer til sånt som livserfaring med ditto evne til refleksjon, så jeg så jo ikke den gang de mulige kvaler mine bukettleveranser kunne avstedkomme for jevnaldrende kolleger som gikk blomsterløse hjem..
Men med tid og stunder, har jeg altså fått utvidet horisonten såpass at jeg ser så mange mulige negative ringvirkninger av denne dagen i form av sårede følelser og økt usikkerhet rundt dette med egenverdi at helhetsbildet av denne dagen har endt opp med å bli ganske så negativt. For har en opplevd følelsen av å være ‘den grå musen’, så glemmer en det aldri! En del av en vil nemlig forbli den ‘usynlige veggpryden’ man en gang følte at en var, for selv om det kan fortrenges i kortere eller lengre perioder, så vil den gamle usikkerheten bestandig ligge der rett under overflaten.
Og for min del, må jeg si dette har vært en velsignelse snarere enn en forbannelse, da dette har ført til at jeg har kunnet se de som ellers ikke ville ha blitt sett, for å si det sånn.. Men at det å ha gått igjennom en veggprydperiode i puberteten skulle gjøre meg mer reflektert som voksen, betyr så visst ikke at jeg ser noe sunt i at dagens andunger rundt om i det ganske land står ovenfor den ultimate ydmykelse på mandag, så fremt ikke skolen har satt en stopper for kortutdeling o.l.. På sett og vis, er det jo en form for utestengelse, dette med at enkelte ikke vil motta noen kort denne dagen, samtidig som dette jo ikke er noe som kan pålegges elevene å gi til alle!
Derfor håper jeg virkelig at skolen har evnet å se denne problematikken, og derav har tatt grep for at dette skal være en valentinerfri sone av hensyn til de som ellers vil måtte face nok en traumatisk 14 februar på mandag den dag..
Da jeg var 14 fikk jeg valentines brev på skolen via “valentines post”. Den var fin utformet som søt hjerte. Jeg ble så glad. Åpnet det. Og der stod det verste mobbe tekst jeg har noen gang fått. Med hvor stygg jeg er, tynn uten pupper, skitne ekle hår og you name it. Det er nå over 20 år siden og jeg husker teksten utenatt. Jeg skammet meg sånt og kastet brevet i søpla. Men har liten bismak mot valentines fortsatt 😛
Å herregud.. Jeg kan vel bare begynne å forestille meg hvor traumatisk det må være å få noe sånt i den alderen! Som voksen, så ser en jo at dette er utført av en vel så usikker og keitete ‘fjortis’ som søker oppmerksomhet uten å risikere at en eventuelt ugjengjeldt interesse skal kunne avsløres. Bare tenk på hvor mange ganger du selv sikkert har hylt ‘æsj, han og han er SÅ stygg’ om en du egentlig likte *hehe*. Men som barn, ser en jo kun ting slik de fremstår, og selv om en ser greia som voksen, så tar det ikke vekk det traumatiske ved minnet..
Jeg er glad denne dagen ikke fantes da jeg var ung. Jeg trodde at kort og blomster kun ble delt mellom kjærester. Ikke til ” gud og hvermann”.
Det er også dagen hvor en skal gi sin beundring til kjenne, – hvilket da spesielt gjør seg gjeldende blant de unge 😉
Som forhenværende veggpryd, håper jeg også virkelig at skolene setter ned en fot for dette.. sjøl om det skal vel dessverre mye til for å stoppe det helt, uansett hvor mye forbud det er..
De får jo uansett ikke gjort noe med at ungene snakker om antall kort mottatt og av hvem, akkurat som en ikke får forhindret at de deler hva de får i julegaver, osv. Men ved å nekte kortene innpass på skolen, så får de i det minste demmet opp for en del..
Ja det er heilt sant
Jeg har ikke jobbet i “vanlig” skole, så vet ikke hvordan det er der ute. Men jeg kjenner det stikker i magen. Jeg slapp også den triste følelsen i veggpryd/andunge-perioden min, pga sånne kort i alle fall. Var nok av andre anledninger liksom 😛
Jeg hadde et par år hvor jeg var så nedsyltet i komplekser at jeg etter alt å dømme ville løyet på meg en sykdom for å slippe å deale med disse kortene, -eller mangelen på sådan 😛