Se for deg følgende scenario:
Du traver målrettet ut døren i solskinn som i regnvær som i snøstorm i den hensikt å få knipset noen blinkskudd av norsk natur så til de grader fremdragende av folk, gispende av beundring undres hvordan i granskauen det kan ha seg at den dama har passert under radaren hos National Geographic..
Problemet er bare at det også er en sabortør med på den respektive utfarten. – En logrende gladsabortør som rykker i båndet slik at det sylskarpe bildet i linsen istedet blir en eneste smørje, som tramper ut i de glassklare vann, og skremmer livskiten av alt fra insekt- til fugle- og dyremotiv..
Meeen.. Nå er imidlertid den respektive fotosabortøren lykkelig uvitende om at hun er så til de grader underskjønn at hun i det minste ikke får forringet de bilder hun braser inn i!
Operasjon ‘herp mutter’n sin photo-session’ lykkes så vesentlig bedre når hun istedet går for å grumse til vann..
Rykke til i armen i det øyeblikk en trykker på utløseren..
..- Eller rett og slett skremmer vettet av det som i utgangspunktet var de perfekte dyeremotiv, som f.eks dette pinnsvinet vi møtte på i sommer.
Kan ikke hun bare bli værende hjemme når du er ute for å ta bilder, vil jeg vel tro den logisk tenkende vil undres over nå..
..- Men det har seg nå en gang slik at min lille sabortør også er verdens vakreste- og fineste turkammerat, så slike uhyrligheter kommer selvsagt ikke på tale.
