Mens hulking og tårevåte øyne vanligvis sammenfaller med sorg og smerte, og unntaksvis inntreffer ved de mest ekstreme tilfeller av øvrige følelser (glede, sinne og særs rørende opplevelser), lever dette vannverket hos meg sitt eget liv..
Jeg tilhører nemmelig de som griner for ‘alt’, -og aller lettest og mest når jeg blir rørt. -Og jeg er særdeles lettrørt.. Mang en gang har familie og kjæreste blitt vettskremt i det de har kommet inn i rommet hvor jeg har snørr & tårer i fri flyt som om jeg hadde mottatt dødsbudskapet pga noe som skjer på TV -skjermen eller i You-Tube -videoen. Spesielt godt husker jeg en episode fra flere år tilbake hvor jeg satt og så på den australske såpeserien, Home & away, og den døende ektemannen og faren kalte hver og en av sine etterlatte inn til seg for å si adjø. Jeg var fullstendig i fistel på dette tidspunktet, hvorpå min kjæreste kommer inn i stuen for sitt livs sjokk.. Jeg er imidlertid ute av stand til å gi noen mer detaljert forklaring enn å peke mot TV -skjermen mens jeg klarer å hulke frem noenlunde forståelige verson av ordene “HA(snufs)N (hulk)DØØØ!!!(snufs)”. Den stakkars mannen kan da ikke annet gjøre enn å forlate meg hoderystende, og jeg vil tro, rimelig lettet, i tillegg til en anelse oppgitt..
Og i går skjedde det igjen; En gråtebyge ut av denne verden oppsto da jeg av alle ting så en pre-view fra avslutningsepisoden av sit-com’en ‘Big bang theory’. Anledningen var karakteren Sheldon Coopers takketale under nobellprisutdelingen etter endelig å ha fått barndomsdrømmen om å vinne den høyt aktede prisen. Greit nok at de fleste så ut til å ha latt seg røre av denne scenen, og jeg i tillegg var ur-sliten etter å ha løpt konstant i 8 timer på jobben, men alikevel.. Det får liksom være måte på.. -Og det værste er at jeg bare behøver tenke på denne scenen for at jeg også i dag, -en god natts søvn og mere til i etterkant, for å kjenne at tårestrømmen atter igjen begynner å presse på. Dette er slikt som får meg til å leve i en konstant usikkerhet på om jeg i realiteten er sprøyte gal, bare noe innmari god til å skjule det slik at jeg unngår å bli innlagt..
Veldig gjenkjennende. Synes jeg blir mer emosjonell jo eldre jeg blir og hører med i gjengen som griner for alt…:)
Men heller det enn motsatt…
Det blir ikke noe mindre emosjonelt med årene her heller, for å si det slik (haha)
Haha, nå måtte jeg flire! Veldig bra skrevet! Jeg tror ikke jeg gråt en eneste gang av film o.l. før nokså nylig. Jeg gråt både av up og inside out. Begge er animasjonsfilmer, haha. Hva skjer!:-) (de filmene er anbefalt foresten). Eller må jeg si at jeg er så enig i at prøverom får frem det verste og at det er helt ulogisk og dårlig salgstricks. Jeg får dårlig selvtillitt er jeg innom der, hehe. Å de speila legger jo på 10 kg.
Jeg burde vel strengt tatt ikke spurt om dette (hehe), men hvilke filmer var det?..
Hva de forbannede prøverommene angår, så er du virkelig inne på et besyndelig fenomen ved disse her.. – På uforståelig vis, får nemmelig disse djevlens speilinnretninger til kunststykket å både legge til- og trekke fra kg på folk i henhold til hva de respektive menneskene IKKE anser som flatterende!! It’s magic from hell, non the less (haha)