I det vi nå går inn i den siste vårmåneden, snakkes det om hvor mye man gleder seg- og lengter etter sommeren overalt hvor en snur og vender på deg. Jeg deler dessverre ikke denne entusiasmen, for når sant skal sies, hadde jeg foretrukket om det var vinter hele året.. Jeg har nemlig en så sterk fobi ovenfor en rekke insekter og krypdyr, at det faller inn under sykdomsbegrepet. Dette innebærer per definisjon at fobien ‘har en begrensende effekt på livsutfoldelsen’ . – Og som kjent, er det nettopp på sommerstid dette utysket opererer.. 

 

På dette bildet, er jeg så redd som jeg sjelden har vært i mitt liv, – hvilket inkluderer situasjoner der jeg har vært i reelle faresituasjoner.. At jeg våget å ta en tre-fire bilder liggende i gresset, er i følge mitt forkvaklede sinn blant de topp tre modigste tingene jeg har utført noensinne, hvilket i realiteten er helt åndsvakt i forhold til virkelighetens verden og dens reelle farer….

 

For mitt vedkommende, ligger f.eks edderkoppskrekken innenfor normalen; Dvs. at jeg er såvisst redd de, men ikke verre enn at jeg (som regel) klarer å hanskes med en inntrenger på egen hånd.
Det er derimot andre insekter og kryp hvor fobien er så sterk at de begrenser livskvaliteten. Dvs. at dersom det f.eks skulle dukke opp en nattsvermer/møll, innebærer dette at jeg i beste fall slipper alt jeg har i hendene og løper ut i full panikk. Jeg blir da nødt til å tilkalle hjelp for å få den ut før det blir aktuelt å gå inn igjen. I verste fall, hvilket vil si om jeg blir ‘trengt opp i et hjørne, -altså dersom den kommer brått på og/eller jeg ikke ser noen rømningsvei, – eller (gud forby) at den setter seg på meg/noen setter/kaster den på meg, går jeg imidlertid inn i en sjokktilstand der jeg ikke lenger har noen kontroll over hva jeg gjør. Det kan være at jeg blir stående å hylskrike til hjelp kommer, stemmen forsvinner helt, jeg kan svime av, eller om det er noen andre som står bak, så angriper jeg med det jeg har. I min verden, opereres det nemlig i slike tilfeller som om jeg skulle vært i livsfare, med alt dette innebærer; Urinstinktene har tatt fullstendig styringen, slik at jeg dermed ikke er mine handlinger bevisst, slik man fra naturens hold er ment å skulle kunne redde livet ved angrep..

Med andre ord, kan det som var ment som en litt småslem spøk, hvor normalen skulle tilsi litt skriking, bli regelrett farlig, da man på dette stadiet ikke er seg sine handlinger bevisst, hvorpå en gjør det som gjøres kan for å redde liv og lemmer. For et par år siden, var jeg f.eks like ved å kyle en diger krystallvase i hodet på en bekjent som kom med en neve full av meitemark som ble dratt inn for å få en dose ‘jentehyl’ og skrik fra meg. Heldigvis dukket en av mine nærmeste venner opp akkurat i tide, og fikk røsket tak i fyren og gitt ettertrykkelig beskjed om at jeg var ikke den man ‘køddet’ med fobiene til.

I slike tilfeller, blir man jo selvsagt opprørt i det en kommer til seg selv igjen, og innså hva man hat vært på nippet til å gjøre. -For i panikk, er som sagt det å eliminere faren en står ovenfor det eneste som står og gjelder, – hvilket i praksis gjerne innebærer å skade/drepe den/de som utgjør trusselen. At faren ikke er reell, har ingen innvirkning når fobien er så sterk at den fører til full panikk av denne typen.
Det er jo ikke bare nattsvermere/møll jeg jeg er sykelig fobisk mot; I tillegg til disse, har vi snegler (spesielt disse brune/sorte hagesneglene), mark/larver, frosk/padder, biller/kakkerlakker, store gresshopper m.m.
Følgene dette får for livsutfoldelsen, er at jeg f.eks kan bli nødt til å ta taxi uansett hvor jeg skal dersom det har regnet, og den velkjente smørjen av druknede mark og snegler ligger strøtt utover den våte asfalten. På en dårlig dag, er det nemlig ikke snakk om at jeg klarer å gå så mye som en meter under slike forhold før jeg begynner å kaste opp..

Videre setter sånt som oppkomme av sorte/brune hagesnegler på visse tider og steder begrensninger på hvor jeg kan gå og når. Høyt gress er fullstendig uaktuelt, og det skal forsåvidt mye til for at jeg setter meg i gresset. Skogsturer innebærer å måtte holde seg på de brede & oversiktlige stiene & lysløypene i redsel for frosk/padder og annet utyske, for ikke snakke om hvilke begrensninger denne fobi-faenskapen setter i hht aktuelle feriemål i varmere strøk.. Jeg skjønner jo at jeg er nødt til å ta tak i dette, når det fører til sånt som at jeg ikke drar steder fordi jeg er livredd for å møte på kakerlakker o.l, for ikke snakke om at jeg på mitt verste har parkert helt i det jeg føler meg omringet av sorte snegler i kjempeformat, og har måttet ringe folk for å komme å bære meg ut av ‘faresonen’ (da har jeg vært jævlig glad jeg ikke har hatt mer enn de skarve 50 kg kroppsvekt jeg har, for å si det sånn..) – hvorpå heller ikke de kan tråkke på noen av disse slimklumpene uten å risikere pinlig spying i veikanten og den slags uønsket oppmerksomhet.. – Vel.. Det er vel neppe behov for å utbrodere dette ytterligere, da behovet for å ta grep hva dette her angår er presserende burde være åpenbart for alle og enhver for lengst..

Om ikke denne fobien var irrasjonell nok fra før, har jeg ingen fobi i det hele tatt ovenfor noe som faktisk kan gjøre skade på en [i større eller mindre grad]. Jeg fungerer jo som den reneste superhelten når jeg fjerner sånt som veps med bare hendene mens de jeg er i selskap med er i full fistel! Heller ikke huggorm eller andre typer slanger for den saks skyld har jeg det minste snev av fobi for. Hva som måtte komme av vaktsomhet ovenfor disse, er ene og alene basert på vissheten om at et huggormbitt er ubehagelig, og derav greit å unngå.
Men toppen syntes jeg allikevel var nådd den gangen jeg var med å så på reptilsamlingen til en bekjent, hvor det i tillegg var en gedigen tarantella-edderkopp. Han tok så denne ut ab buret, og spurte om det var noen som turde ha den på armen/holde den, hvorpå jeg brått registrerer at ordene ‘jeg tør!’ ramler ut av nebbet mitt, som i en ‘ut av kroppen-opplevelse. – Hva faen er dette her for noe, tenker jeg i det det blir meg bevisst at jeg er fullstendig fryktløs i det jeg strekker frem armen for så å få påsatt et velfødd eksemplar av verdens største edderkopp. – Er jeg i ferd med å bli schizofren!?? – Ja for noe må det jo være, og dette ‘noe’ må jo være noe riv riskende galt, for dette henger jo bare ikke på greip!!
Av en eller annen ubegripelig grunn, ble dette gigantkrypet for stort for at fobien skulle kicke inn,  forstå det den som kan.. – Jeg gjør det iallfall ikke!