Sitatet i overskriften er hentet fra en av landets fremste finanskjendiser- som også er eier og redaktør av finansavisen Kapital, Trygve Hegnars regelrette slakt av prinsesse Martha Louise i eget tidsskrift. Og han er vitterlig ikke alene..

– Også jeg føyer meg inn i rekken av de gått ut med kritikk av prinsessen og hennes tilkomne ektemann, Durek Verret. 

Problemet her, er at det som begynte som berettiget kritikk, -som den som avstedkom fra meg, på rekordtid har blåst fullstendig utover alle proposjoner, slik at det i skrivende stund har utviklet seg til en heksejakt. Kritikken har gått langt utover det saklige, og over i rene personangrep av typen som er sitert over.

Og sånt kan bare ikke få passere uimotsagt..

Feminismen var den første positive bevegelsen som gikk for langt

Selv om jeg ikke går tilbake på noe av den kritikken jeg har rettet mot prinsessen og Verret, er dette så langt i fra ensbetydende med at prinsessen «ikke kan gjøre noe riktig», og/eller er en skam for både konge(hus) og fedreland, som det også blir hevdet fra gud-vet hvor mange hold den siste tiden. I skrivende stund, er det ‘argumentering’ for å frata henne prinsessetittelen som trender..

Min kritikk av henne, har utrelukkende vært relatert til dette med at tilgangen til Geiranger kommune begrenses av hensyn til den nært forestående ekteskapsinngåelsen, og er i vel så stor grad rettet mot det offentlige, som tross alt er de som har vedtatt alt fra disse restriksjonene til det offentlig finansierte politivaktholdet. Jeg er til og ,med uenig i den greia med at hun ikke får benytte prinsessetittelen i kommersiell sammenheng.

Og med et slikt utsagt, følger selvsagt et massivt HVORFOR??..

Vel.. La oss endre litt på den vinklingen dette prinsesseanliggendet er fremlagt overalt ellers for et øyeblikk, og, om ikke annet så for variasjonens skyld, se det hele med utgangspunkt i Marthas rolle i den norske offentligheten:

Til tross for at prinsesse Martha Louise er den eldste av kongeparets to barn, er det, som kjent, alikevel hennes bror Håkon som er tronarving. I motsetning til Sverige, som, i likhet med Norge, innførte likestilling mellom kjønnene i hht arveretten til tronen da de respektive kongebarna var små, ble ikke prinsessen tilkjent arveretten etter denne loven, da den her på berget først skulle tre i kraft fra de som fødtes etter lovendringen. Så mens nåværende kronprinsesse Victoria ble satt inn som tronarving i stedet for sin bror Carl Philip, -som faktisk ble født kronprins, ble den urettmessige ordningen med den mannlige arveretten værende for Marthas del.

Da jeg er temmelig nær kongebarna i alder, var dette noe jeg reagerte på allerede som liten. For selv før skolepliktig alder, skjønte jeg, med et barns uomtvistelige rettferdighetssans, at dette her var urettferdig. I dag er den respektive rettferdighetssansen riktignok langt mer nyansert, da dette her ikke minst må sees i forhold til grunnlovsbestemmelsen om at ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft. Men like forbannet er konklusjonen at det skulle vært Martha, -og ikke Håkon, som skulle vært gitt arveretten til tronen den gangen. Hva grunnloven angår, mener jeg dette kan forsvares ved at Håkon ikke var kronprins, -altså tronfølger, da denne loven ble vedtatt. For dette skjedde mens kongen fremdeles het Olav V, og Harald var hans tronfølger. Det at de to var for små til å ha blitt seg sine roller bevisst den gangen, gjør også sitt til at Håkon ei heller kan sies å ha blitt ‘fratatt’ noe ved å ‘tape’ arveretten den gangen. Jeg mener.. Svenskenes Carl Philip var tross alt kronprins da han ble tatt ut av arverekkefølgen til fordel for sin søster..

Årsaken til at jeg går inn på dette, er at Marhas skjebne nærmest ble ‘dømt’ til å bli vanskelig med denne bestemmelsen om at loven ikke skulle tre i kraft før neste generasjon. For hvilken rolle skulle nå hun innta oppe i det hele, -som eldstemann av to søsken i en familie der forlengst forkastede kjønnsforskjeller fremdeles ble holdt i hevd?

Prinsessen har jo selv åpnet om at denne rollen har vært særdeles vanskelig, hvorav hun igjennom hele livet har følt på at hun har vært ‘feil’, hvilket i utgangspunktet innebar at hun var ‘feil’ kjønn da hun ble født. Følgelig, fulgte forståelig nok, årevis med depresjon, som igjen førte til dårlig selvbilde i det hun kom opp i pubertetsalder, hvorav hun altså har strebet etter å finne sin plass i verden i all den tid som er gått i ettertid. Brått så blir det langt i fra så rart og ubegripelig at hun har latt seg rive med av det alternative, og i det hele tatt. Det må jo ha vært som å leve i et paradoks når en på den ene siden, er kongelig priviligert og tiljublet av folket, mens en på den andre siden, er den ungen som ble ‘feil’ før den gang kronprins Harald og kronprinsesse Sonja endelig kunne presentere et avkom av korrekt kjønn..

Det å være prinsesse av Norge uten arverett, blir man vitterlig ikke rik av. Ikke sånn at Martha risikerte å sitte uten strøm pga manglende evne til å betale regningen, slik ståa er for folk flest med lav inntekt, for hun har nå slikt som en grei slump av arvede midler fra kong Olav som uansett ville ha holdt henne flytende, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, har hun selv fortalt at den kongelige apanasjen for hennes del (altså mens hun fremdeles representerte) lå på rundt kr. 150.000,- i året, hvilket en så langt i fra trenger noen økonomisk ekspertise for å skjønne er i snaueste laget å leve av, -arvede verdier til tross.

Og det er i bunn og grunn her skoen først opg fremst trykker i hht denne pågående ‘trashingen’ av prinsessen. Så langt jeg evner å se, hadde hun vel egentlig ikke noe reelt VALG i hht å gå ut å skaffe seg en levelig inntekt på egen hånd, for ingen kan leve på 150.000,- årlig. Når hun da nektes å legge til ‘prinsesse’ forran navnet sitt, så blir det store spørsmålet fra min side ‘hva pokker er det som kan komme henne til gode i hht å gå med på å avstå fra å bruke tittelen i jobbsammenheng!??’ Om hun hadde fått en levelig apanasje som representant for kongehuset, men ALLIKEVEL valgte å gå ut på det sivile markedet, hadde det vært mer forståelig, men når hun i realiteten IKKE hadde noe valg, så faller liksom alt i hennes disfavør; Hun skal gjøre det som trengs av forsakelser for at kongehuset skal fremstå i et godt lys, uten at det er noen nevneverdig plass for henne i denne institusjonen der hun kunne fått noe tilbake. Hennes far er i den paradoksale posisjonen at han på den ene siden er landets overhode, mens han på den andre er avskåret fra å mene noe i offentligheten. Han utøver sin kongelige plikt, hvilket i bunn og grunn går ut på å representere landet på best milig måte, opptre samlende i kriser, og ellers la seg føre etter den retning folket tar til enhver tid. Ergo blir han stående mellom barken og veden i denne sammenhengen. Jeg kan forstå hvorfor han forholder seg såpass passiv, i allefall i offentligheten, som han har gjort i forhold til datterens kinkige situasjon, samtidig som jeg ikke kommer utenom at jeg føler han burde stått opp for datteren på tross av sin stilling når det har stormet som værst rundt henne- og den kompliserte rollen hun har endt opp i.

Men fra mitt ståsted, etterlyser jeg vel dette i større grad fra kronprinsen enn fra kongen, da det rett og slett syntes å være på sin plass at han, som tross alt ble forfordelt i forhold til når loven om kvinnelig arverett til tronen skulle tre i kraft, tok til orde for sin søster ved i det minste å erkjenne den vanskelige posisjonen hun ble satt i som følge av at han, som yngstemann ble tildelt denne retten som siste generasjon. Når sant skal sies, opplever jeg faktisk kronprinsen som regelrett selvgod i det han på sitt særegne forfinede språk uttrykker at «han er i en vedvarende god dialog med sin søster», og bla-bla-bla.

Som sagt, står jeg fullt ut for den kritikken som jeg som jeg rettet mot prinsessen og hennes tilkomne sjaman i dag som jeg gjorde da det innledningsvis linkede innlegget ble publisert. Samtidig mener jeg det er forkastelig å bevitne det usakelige karakterdrapet som foregår nå for tiden. Mitt ‘ag’ mot det tilkomne brudeparet, går på det respektive anliggendet, liksom min tidligere kritikk av Verret går på hvordan han har valgt å markedsføre virksomheten sin, og that’s it. M.a.o KUN på sak, og ALDRI på person. For såpass anstendighet mener jeg en må kunne forlange av enhver utgiver- eller som på annet vis uttaler seg i offentligheten. Et anliggende er tross alt aldri sort-hvitt, og det er nettopp å få frem dette som ligger til grunn for at jeg nå altså har valgt å gå ut å forsvare prinsessen i dette anliggendet.