Jeg har igjennom min tid som blogger dedikert en rekke innlegg til det som begynte som utelukkende positive, sårt tiltrengte bevegelser som endte med å dra sin fanesak så langt at det hele endte opp med å bli giftig i motsatt ende av det respektive spekteret istedet. Av eksempler kan nevnes alt fra #metoo- til de transseksuelles kamp for aksept- til en antirasisme som har endt opp som en kamp for å snu rasismen snarere enn å bekjempe den. Men den aller første i rekken, var feminismen..
Om det ikke var for feminismen, ville vi nok verken hatt noe slikt som en lovbestemt rett til fri abort, eller at noe slikt som likelønn i det hele tatt ville blitt ansett for et reelt krav, for ikke å snakke om at bare tanken på noe slikt som en kvinnelig statsminister nok ville vært ansett som direkte latterlig, bare sånn for å nevne noe. Dessverre skulle altså denne bevegelsen bli den første i den etterhvert så lange rekken av bevegelser som i utgangspunktet har kjempet frem sårt tiltrengte endringer som endte med å dra saken sin ut av proposjoner, slik at de endte med å bli mer eller mindre like giftig på motsatt side som det de kjempet mot i utgangspunktet. For feminismen, som altså i utgangspunktet kjempet for likestilling mellom kjønnene, endte altså opp som de reneste mannehaterne.
De har rett og slett tatt formen av et (særs) lettkrenket hylekor som fullstendig har mistet perspektivet..
I utgangspunktet, hadde jeg ikke giddet å la meg affisere nevneverdig av disse, da de verste av skjevheter i mannens dissfavør i hht barnefordeling gikk taktfast i retning av å jevnes ut. Men så skal det altså klikke fullstendig for verden, hvorav en i løpet av de siste par årene kunnet være en tendens til en antifeminisme som rett og slett tar til orde for rett og slett å ta oss tilbake til tiden før feminismen oppsto. Og da blir det brått noe ganske annet som står på spill her! For selv om dette her først og fremst tenderer blant ‘right-winged’/konservative amerikanere (altså blant republikanerne), så vet vi av erfaring at det som begynner i USA finner veien hit på ett eller annet tidspunkt dersom vi ikke er føre var (-hvilket vi har en lei tendens til ikke å være).
I den anledning, syntes det nødvendig at også jeg gjør mitt i hht å øke bevisstheten angående det faktum at de rettigheter vi i dag tar som en selvfølge, kan bli røsket vekk, ‘just like that’, da de fleste får ‘hakeslepp’ ved påminnelsen om hvor kort tilbake i tid vi skal for å finne innføringen av disse. Her følger så et aldri så lite knippe hårreisende nære milepæler i vestlig kvinnehistorie:
->> 1913: Året også kvinner får stemme ved norske stortingsvalg, mens sveitsiske kvinner faktisk må vente helt til 1971(!) før de får denne (selvsagte) rettigheten.
->> 1976: Året irske kvinner får tilgang til boligmarkedet. Før dette året, fikk altså ikke kvinner i Irland eie egen bolig.
->> 1981: Norge får sin første kvinnelige statsminister ved Gro Halem Bruntland.
->> 1987: Året det blir tillatt for australske kvinner å lære geometri på skolen.
->> 1991: Året Storbritania innfører forbud for menn å voldta sine ektefeller.
->> 2006: For første gang i (verdens)historien blir en nøyaktig beskrivelse av klitoris innført i anatomipensum på skolen.
->> 2016: Året det angivelige foregangslandet USA får sin første kvinnelige presidentkandidat ved Hillary Clinton, mens vi altså må helt til det herrens år 2021 før de i det hele tatt får sin første kvinnelige visepresident ved Kamela Harris.
Dette er altså kun et ørlite knippe av de områder det er regelrett urovekkende kort tid soden kvinner fikk tilgang til. Så når det nå dukker opp amerikanske influensere som tar til orde for å gå tilbake til de tradisjonelle kjønnsrollene, med alt hva dette innebærer, er det all grunn til å ta dette på alvor, og være bevisst på å forhindre at lignende strømninger får gjort skade på det norske samfunnet.
Det var et moment fra i dag tidlig, som fikk meg til å vurdere om jeg skulle ta opp temaet, men jeg bestemte meg for å vente på mer informasjon. Jeg antar du har hørt om det amerikanske konseptet “no fault divorce”, som på norsk kanskje kan kalles “grunnløs skilsmisse” (i den forstand at det finnes ingen konkret “sak” å henge skilsmissen på, man bare trives ikke i partnerens selskap lenger). De vil ha lovforbud mot dette nå. I praksis betyr det at kvinner (og forsåvidt også menn, men kravet støttes først og fremst av menn) ikke har rett til å skille seg uten at de kan BEVISE at partneren har vært utro, banker dem opp, eller noe sånt. Altså en “bordet fanger-lov” som regulerer ekteskapsforhold. Resten av saken din preges av – som vanlig – at du strengt tatt ikke vet hva du prater om, du har bare mange “følelser” i forhold til noe.
Ja, dette er vel så vidt jeg vet det (foreløpig) siste hårreisende utspillet fra den amerikanske høyresiden..
Vi skal ikke lenger tilbake enn til oppstarten av pandemien i 2020 for at jeg bare hadde fliret i det sjegget jeg ikke har om dette var blitt bragt på bane. Men verden har som kjent gått fullstendig fra vettet, så den tid er ugjenkallelig forbi, for å si det sånn. Jeg mener.. Når de klarte å få overkjørt selve grunnloven ang. selvbestemt abort, tilsier dette at det som kommer fra den kanten må tas på det rammeste av alvor..
Viktig å være observant uansett. Det kommer mye rart fra mange kanter, både i politikken der ute, og på sosiale medier og her inne. Av ytringer og bevegelser. Greit å følge med, om man ikke får gjort så mye alltid…
Ja, det er helt sikkert..
– Om en ikke Kan gjøre stort I hht å redde verden alene, er vi alle nødt til å være oss bevisst slike giftige tendenser, og gjøre vår lille skjerv , på den/de måter som passer den enkelte, for å dra lasset sammen hht å skape/bevare det samfunn vi ønsker 🙂