En utvidelse av abortloven, hvilket bla.a innebærer fostertesting, har fått flertall på Stortinget. Følgelig vil det dermed bli fritt for kvinner å foreta et fritt valg i forhold til de uregelmessigheter ved fosterutviklingen som først gir seg til kjenne etter at den nåværende 12-ukersfristen for fri abort er utgått.
Og selvsagt blir denne nyheten møtt med det samme hylekoret som har hylt hver gang dette lovforslaget, som nå altså er vedtatt, har figurert i nyhetene: Å velge bort skadede fostre er moralsk forkastelig segregering generelt, og en fare for utryddelse av downs syndrom spesielt.
Mitt spørsmål, er imidlertid hva pokker som er negativen ved en slik segregering, og hva i granskauen som får et tett opptil bortfall av nyfødte med downs syndrom til å fortone seg som et slikt onde??
Hva jeg sikter til innledningsvis, er selvsagt de mødre som seg hør og bør popper frem i media bærende på en unge med downs syndrom, hvis forskriftsmessige hylekor er behørlig akkopagnert av de kirkelige antiabortaktivister.
Og at det respektive lovforslaget nå er vedtatt, må vel kunne sies å tale sitt tydelige språk i hht at denne avskyen mot den segregering som følger av å innføre den friheten som avstedkommer denne loven, og det påståtte umistelige tapet bortfallet av personer med downs syndrom vil innebære for planeten praktisk talt forblir uimotsagt i debattforum; Folk flest våger ikke å ta til orde for et syn som tilsier at et sådant segregeringssamfunn snarere er ansett for å være av det gode, da slikt fremdeles er rimelig tabubelagt. – Hvilket har min fulle forståelse, da de færreste har det i seg å kunne stå i den skittstormen som sannsynligvis vil følge.
Jeg, derimot, har vist meg så til de grader blottet for forstand at jeg ikke kunne brydd meg mindre, -med det utkomme at jeg ikke har det minste betenkeligheter med å uttrykke ren og skjær glede- og lettelse i forbindelse med dette vedtaket om en utvidet abortlov.
For hva faen er egentlig problemet? Det er tross alt snakk om en valgfrihet, dette her, og ikke et pålegg! Derav følger så spørsmålet om hva som får de respektive motstandere til å mene seg berettiget til å nekte andre å foreta et valg i et anliggende som vil forme resten av livet deres??
Først og fremst er dette vedtaket en seier for de talløse foreldre, -fortrinnsvis mødre som nå vil få muligheten til å velge hvorvidt de ønsker å fullføre svangerskapet med samtlige av kortene lagt på bordet. Ergo vil de være helt på det rene med hva som venter dersom de velger å bære frem dette barnet tross de respektive skader, og tilsvarende hva både de selv- og den respektive ungen vil bli spart for dersom de velger å avbryte svangerskapet. Dette dreier seg nemlig ikke utelukkende om den vannvittige belastningen som avstedkommer det å være forelder for et (multi)handicappet/funksjonshemmet/utviklingshemmet barn, men også om barnet selv. Er det f.eks for et gode å regne å fødes til et reinspikket smertehelvete fra de ser dagens lys til de etter x-antall måneder eller år tilslutt tar kvelden?
I tråd med min oppfatning av at mennesket tross alt ikke er annet enn en av planetens mest høytstående livsformer i hht bevissthet, hvorav det er bred enighet om hva som er til det beste når så er tilfellet for andre arter, er svaret på det spørsmålet et ensidig NEI fra min side.
Derav står vi igjen med det mest kontroversielle av alt som kan tas til orde for i så måte; Nemlig at man ved å redusere antallet pleietrengende, vil spare samfunnet for betydelige kostnader. Jeg vet ikke hva prislappen for å ta seg av en pleietrengende i et år, -for ikke snakke om et liv lyder. Men at det ikke dreier seg om småpenger, er iallefall hevet over all tvil. Om en kaller en spade for en spade, har vi altså både det bortfall av fortjeneste som følger det faktum at disse ikke er i stand til å ta lønnet arbeid, og de livskostnader som avstedkommer den tid de vil få på planeten.
Om det så er aldri så tabubelagt å si, og i det hele tatt å anerkjenne, er det like forbannet et ubestridelig faktum. M.a.o er det ikke engang snakk om en mening, men en realitet. Det som derav blir spørsmålet for den enkelte å forholde seg til, er hvorvidt- og ev. i hvilken grad en mener det økonomiske aspektet skal vektlegges!
For mitt vedkommende, er synet på en utvidet abortlov først og fremst grunnet i hensynet til foreldrene, -hvilket altså fortrinnsvis vil si moren, i tillegg til at jeg også anser det for å være til barnets beste i mange av tilfellene. De samfunnsøkonomiske sidene av saken, blir derav en sekundær faktor som backer opp den respektive oppfatningen. Det giftige i så måte, er at det antatte mørketallet som måtte foreligge i hht de hvis syn er utformet med en sterkere vektlegging av det økonomiske i praksis er utestengt fra debatten for overskuelig fremtid.
