Intet er så galt at det ikke er godt for noe, heter det seg. – Et ordtak hvis sannhet jeg tenkte det kunne være interessant å etterprøve i lys av tidens enerådende politisk korrekte ‘positiv inntil det absurde’ -innstilling, kombinert det fremdeles pågående COVID-helvetet av 2020.. For mellom oss sagt, må jeg ærlig innrømme å inneha en viss negativitet til den påtvungne ‘happy, happy forever greatful & positivity no matter what’ fronten som gjennomsyrer sosiale medier for tiden, -all den tid som i realiteten slettes ikke er positiv i det hele tatt!
Jeg sitter med andre ord på den største utfordringen som tenkes kan i form av meg selv når det kommer til den nevnte etterprøving. I dette innlegget, vil jeg dermed gjengi det COVID -perioden har tilført meg som menneske, for så å overlate til andre å bedømme verdien av de respektive tilføyelser..
→ Jeg er blitt meg langt mer bevisst på hva jeg kan finne meg i, samt at det viser seg at jeg har ‘baller’ til å gjennomføre de mest politisk ukorrekte stunt for det jeg verdsetter mest.
→ Min kreativitet hva blogg angår er fullstendig avhengig av at ting skjer i samfunnet rundt meg. Uten hendelser, følger den totale skriveblokkering for mitt vedkommende.
→ Den gjennomføringen av å komme seg igjennom en hel episode av Keeping up with the Kardashians som for meg syntes umulig etter flere totalt mislykkede forsøk (hvorpå det første er gjengitt i et detaljert referat i DETTE innlegget), mestrer jeg nå til fulle takket være COVID-19.
→ Mitt bekjentskap med meg selv har blitt forsterket, i det jeg i isolasjonsperiodene (jepp, her på berget dreier det seg om isolasjonsperioder i flertall) er gjort kjent med sider jeg enten ikke hadde noen anelse om, og/eller er av en noe annerledes karakter enn hvordan de tidligere fremsto. Bla.a har jeg i løpet av disse månedene fått påvist en langt kortere lunte enn den gjennomsnittskraften jeg oppfattet som gjennomgående for mitt temperament.
→ Jeg har fått mistanken om at 3-årstrassen i mitt tilfelle aldri helt ble tilbakelagt bekreftet. Bekreftelsen fant sted i form av den bokstavelig talt uimotståelige trang til å trosse de smittevernstiltak som har gått på våre grunnlovsgitte rettigheter løs. Her fantes det nemlig flere ting jeg aldri ville følt for å gjøre dersom det ikke var for pålegget om å la være..
→ For mitt vedkommende, er sinnets friskhet rett og slett avhengig av et virke også utenfor hjemmet. Likeså er det meg blitt bevisst å kjenne på takknemmeligheten av å ha en yrkesmessig tilhørighet med kolleger, sjefer, og alt som hører med. I dette, ligger også en nyvunnen innsikt i det privilegiet det faktisk er, og den tilfredsstillende følelsen det er å dumpe ned i sofaen helt pumpet etter å ha løpt rundt som et lemen på speed i timevis.
→ Altså, har det blitt meg bevisst hvor mye jobben i restauranten betyr for mitt velvære, for ikke snakke om opplevelsen av å være blant de som savnet jobben aller mest.
→ Det har i denne perioden vist seg at jeg virkelig har en forbløffende evne til å beholde roen og se tingene i et rasjonelt lys om verden rundt meg aldri så mye har gått av skaftet, og løper panisk omkring som hodeløse høns iført munnbind og marinert i antibac for å sikre seg de nødvendige paller med toalettpapir..