Det høres sikkert fullstendig absurd ut å ikke vite hva et menneske er, men greia er at det faktisk er langt i fra like lett å definere som en skulle tro. For bortsett fra det at en er avkom av en kvinne og en mann som faller inn under definisjonen, -hva ER egentlig rammene for hva som faller inn under betegnelsen et menneske??
Det høres sikkert fullstendig absurd ut å ikke vite hva et menneske er, men greia er at det faktisk er langt i fra like lett å definere som en skulle tro. For bortsett fra det at en er avkom av en kvinne og en mann som faller inn under definisjonen, -hva ER egentlig rammene for hva som faller inn under betegnelsen et menneske??
For om en først går på de ytre kjennetegn; Tobeint vesen, minimalt med pels utover på hodet, to øyne, fem fingre på hver hånd, osv, osv. Men hva da med de som på ulike vis avviker fra disse kjennetegn? – Da snakker vi alt fra å være født uten lemmer, misdannelser, en har de som fødes med full pels over hele kroppen, osv, osv. Det er jo aldri noe spørsmål om deres menneskelighet, uansett hvor store de respektive avvik er fra ‘malen’.
Hva med det mentale, da? Mennesket er jo av en rimelig kjent filosof definert som et levende vesen med tenkeevne/bevissthet, så.. Joda, greia er at vi for det første så langt i fra er den eneste arten med bevissthet og tenkeevne. – Men tenkesettet, da? Joda, her er det i utgangspunktet en unikhet, så dette virker å holde vann, -inntil vi tar alvorlig mental tilbakeståenhet med i betraktningen. Faktisk er det jo de som blir født praktisk talt uten hjerne what so ever, og det er jo heller ingen frågan om deres menneskelighet, så hva da?
Om vi så går til det genetiske, da. – Her må det vel være en fellesnevner som holder vann, eller? – Joda, mennesket har 23 kromosompar, hvilket til sammen gir 46 kromosomer i hver celle, hvorav et av disse par er kjønnskromosomer, hvilke som kjent består av to X-kromosomer hos kvinner, og en X og en y hos menn. – Men hva da med de temmelig mange som har en eller annenn form for avvik? Det mest kjente, må vel være downs syndrom, hvilket avstedkommer av at kromosompar 21 istedet er en trio.. – Ei heller er det jo noen som trekker deres menneskelige tilhørighet i tvil, liksom det ei heller forekommer noen sådan tvil hva de talløse øvrige avvik på dette området angår.
– Og om vi ser de største avvik i arvematerialet innenfor rammene av hva som pr. def er et menneske i sammenheng med at det genetiske skillet mellom vår art og vår nærmeste slektning blant chimpansen består av latterlige 1,5%, så kan jo ikke det være stort mer enn hva som f.eks kan tenkes å skille de mørkeste afrikanere- og de mest melkehvite finner! Like forbannet er det jo ingen som ville nølt så mye som et hundredels sekund i hht artstilhørigheten! – Og slik fortsetter det. -Uansett hvilken retning jeg går- og hva jeg så griper fatt i, så pulveriserer jeg egne tilløp til hypoteser så snart de har manifistert seg i hjernen. – Taleevne? – Nope. Ord- og/eller tallforståelse? -Nope. osv, osv
Sum-á-summarum, har jeg altså, paradoksalt nok, enda ikke lykkes i å finne det håndfaste som setter rammene for hva som definerer et menneske bortsett fra dette med at opphavet som sagt er gitt å ha denne artstilhørigheten. Ja, selv om jeg tar meg friheten å se bort fra de som ikke er forplantningsdyktige, og dermed sikter inn på at en for å kunne defineres som menneske altså er nødt til å ha opphav som er plassert i denne ‘boksen’ av en artstilhørighet, later det til at selv ikke en så til de grader flytende avgrensning (jeg mener.. vi har jo ikke klart å avgrense hva som faktisk gjør et menneske til et menneske, så..) For nå har det seg nemlig slik at menneske-chimpanse -hybrid har vist seg riktig så levedyktig i laboratorier som sysler med slikt.
Så om spørsmålet fremdeles fremstår like idiotisk som ved innleggets begynnelse, er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet og erkjenne mine interlektuelle begrensninger- og tilkortkommenhet. – For ikke snakke om at jeg så gjerne vil ha svaret dersom du skulle vite hva som gjør ethvert menneske til et menneske, – uten at det resspektive fundamentet klapper sammen på et eller annet vis..
Åjåi, for tankesprell på en fredag 😂! Her løper jo fagretninger til alle kanter, med hvert sitt «stammespråk» og forsøk på hhv «objektivt» og «subjektivt».
Jeg melder pass, men er litt opptatt av eksistensialisme. Så hva med denne: Jeg er et menneske fordi jeg er min egen årsak, jeg er ansvarlig for det jeg er.
Ha en riktig god filosofisk helg !
*hehe*
– Jeg har jo unektelig en ‘greie’ for ‘mind-fuck’ som dette, i tillegg til å utfordre ved å legge ut det jeg har av pro’s & con’s i helt nøytrale vendinger i kinkige saker, for så å spørre hva folk mener.. – Og når en først skal utfordre folk på dette viset, må det gjøres til gangs. Hensikten er jo at folk skal få utfordre seg selv her, og da krever det jo faktisk at en leverer varene, for å si det sånn 😉
– Den ansvarligheten for den en er funker jo for funksjonsfriske. Men hva med de som ikke er er fysisk/mentalt kapable til å ta ansvar for noe som helst? Det kan være seg at vedkommende er født med en såpass graverende mental tilbakeståenhet at det strander på ett eller annet småbarnsstadie. Her finnes flust av de som hverken er kapable til selv et minstemål av språk- og språkforståelse. Tilsvarende, har vi de med genetisk betingede/medfødte sinnslidelser av typen som hensetter de i en virkelighet som har svært lite- til intet til felles med den allmenne virkelighetsoppfatning. Begge disse gruppen er jo udiskutabelt mennesker, selv om de ikke er kapable til å ta ansvar for en dritt. I de mest graverende tilfellene, er de ikke engang bevisst sin egen eksistens.. Jeg vil vel snarere si det er en spot-on definisjon av et fungerende menneske..
– For å være ærlig, er jeg usikker på om det i det hele tatt finnes noe entydig svar på dette her som holder vann på alle bauger og kanter.. 🙂