I det dette bildet av klasse 3B fra årboka til Greåker videregående, årgang ‘atten-pil-og-bue’, dukker opp under et dykk ned i de tidligste Cloud-opplastningene mine, klarer jeg ikke å ta øynene vekk fra jenta ytterst til høyre på midtrekken. – Jenta jeg en gang var, liksom hun også er jenta jeg fremdeles er.. Jeg blir sittende der som fjetret med øynene festet på dette ansiktet , som fremdeles innehar noe av barndommens uskyld, men hvis eksistens alikevel ikke går lengre tilbake enn at det fremdeles føles som mitt. Jeg undres hva hun ville sagt dersom hun brått hadde tredt ut av bildet, og manifistert seg forran meg her jeg sitter nå, som den jenta jeg jeg en gang var av kjøtt og blod..(?) 

At det er en rekke forhold rundt den personen hun skulle bli som ville ha sjokkert henne helt inn til kjernen av beinmargen, er hevet over enhver tvil. Hva jeg imidlertid tviler på om hun ville ha klart, er en tilgang til minnet.. Den jenta du ser her, er enda så velsignet fri for den slagkraftige søppelhaugen av en minneboks hvorfra det med gjevne mellomrom skytes ut ubehageligheter som forårsaker en emosjonell smerte som gjør utslag i en fysisk smerte tilsvarende den som ville fulgt av et slag i mellomgulvet av en tungvektsbokser i det de dundrer inn i bevisstheten.. Denne fremdeles iboende restansen av uskyld er unektelig hva jeg virkelig misunner henne..

Samtidig har hun kun få måneder igjen før det siste rasket som sitter igjen fra de ekstreme komplekser som preget pubertetsårene, så det føles også rett å la henne forbli i uvisshet om de hendelsene som venter henne rett rundt neste sving i det kommende året som i dag huskes som et av de største triumfenes år; For ikke bare vil den kommende russetiden utgjøre siste etappe på veien fra ‘andunge til svane’. Den ultimate ungpikedrømmen på den her tiden ligger også å venter der like bak. – Og på ubegripelig vis, er det nettopp vissheten om at dette, hennes mest relvrealiserende, og ikke minst euforiske opplevelse, liksom hennes livs bekreftelse -enda befinner seg i fremtiden, der den nå er rett før å skulle manifistere seg. Når det er sagt, burde vi unektelig hatt en alvorsprat, hun jeg var og hun jeg er, om det å gripe de muligheter du får. Hun skulle unektelig hatt et realt ‘rævspark’, hun der, da hun ikke kan sies å ha stort mer enn et barns selvstendighet. – En svakhet som vil ligge til grunn for hva som skal manifistere seg som en av de tingene hun skal angre mest…

Men hvordan ville hun reagert om hun brått fikk manifistere seg her i stuen hos sitt fremtidige ‘selv; Restaurantarbeider i permisjon grunnet en rådende pandemi, blogger og nyvalgt sekretær i styret for en av Nental helse Øst sine underavdelinger?.. Eller om vi virkelig begynner å skride utenfor ‘boksen; At hun vil forbli barnløs etter til slutt å ha innsett at den antatte endringen m.h.t lysten til å bli mor aldri ville komme? – Og kanskje mest av alt hvordan hun skal gli igjennom livet på lykke og fromme, nærmest blottet for de ambisjoner og mål de fleste vil si ligger i et menneskes natur. -At hennes to store svakheter; En tilnærmet altoverskyggende bedaglighet mixet med den tidligere nevnte så ødeleggende tiltaksløsheten skal bli skjellsettende for livets gang, på godt så vel som vondt.. På den ene siden, ser jeg at hun både vil føle stolthet over å ha hatt det i seg å gå mot strømmen, liksom en enorm lettelse over faktisk å ha styrt unna den A4 -tilværelsen som forlengst hadde manifistert seg i henne som selve skrekken.. Likeså ser jeg at hun vil oppleve sitt fremtidige som en tilsvarende skuffelse, preget som hun er av det ambisiøse skolemiljøet hun frekventerer, hvorpå det følger en distingt nedlatenhet ovenfor hva man som ungdom på trappene til å erobre verden, betrakter som lavstatusyrker..

Men mest av alt gir dette møte med mitt tidligere ‘jeg’ en god følelse av å ‘smelte sammen’ til det ene mennesket vi tross alt er..