Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
En måneformørkelse det virkelig ble jobbet for!
Etter nærmest å ha gått ut av mitt eget skinn av frustrasjon over at den ene astronomiske eventen etter den andre har blitt spolert pga. værforholdene de siste par årene, kunne ikke de himmelske forhold vært bedre timet og tilrettelagt m.h.t sensommerens måneformørkelse om jeg så hadde rigget den selv. Det eneste lille krysset i margen var at den, ideelt sett, godt kunne ha drøyet en times tid m.h.t at det fremdeles var for lyst til å kunne få med seg begynnelsen. – Men sammenlignet med at årets tyngste skylag kommer fykende ene og alene for å ‘crappe’ opp himmelen i de timene den respektive severdighet utspiller seg, bare for å åpne seg opp å forsvinne som dugg for solen typ et kvarter etter det hele er over, så var dette her som manna fra himmelen (bokstavelig talt).
Det jeg imidlertid IKKE hadde tatt høyde for, var de utfordringer som fulgte at denne formørkelsen fant sted mens månen befant seg lavt på himmelen. Du ser m.a.o ikke mye til en måne som befinner seg helt nede ved horisonten når det står en svær jævla granskog i veien!
Ergo var det bare å legge i vei for å finne et sted som lå høyt nok over forvokste bartrær, bebyggelse og annet faenskap som måtte sperre utsikten. Så med en rimelig forvirret Leah på slep, beinet vi oppover bakkene her som om det var Jakob fucking Ingebrigtsen som hadde lagt hardtreningen til harrystaden i øst.
Mangt om møye, får vi da til slutt karet oss opp til et sted der vi fikk et ‘kikkehull’ som var akkurat stort nok til å få med oss skyggen av moderplaneten dekke den siste delen av månen, med den spektakulære rødaktige fargen, ikke minst den storslagne følelsen som avstedkommer det å se skyggen av ens egen planet på sin bane rundt solen.
Mangt om møye lot det seg jaggu å få stablet på beina et noenlunde brukbart bilde av seansen også, så da må en jo bare si seg fornøyd!
Der fikk du et flott bilde av måneformørkelsen/blodmånen 🙂
Takker så mye!
Det ble imidlertid med dette ene som viste seg å ha det nødvendige potensialet til å bli noe brukbart av gud-vet-hvor-mange shots jeg kom hjem med *hehe*. Det som overrasket var imidlertid at det ikke var et bilde fra den fulle formørkelsen som skulle funke slik jeg hadde sett for meg, da disse brått skulle vise seg å bare bli en vag skygge uten detaljer som lot seg oppdrive what so ever. Det skulle kreve en liten lysende bit av ‘kaka’, som fikk lyst opp konturene, men for lite til å forkludre hele opplegget slik at en ender opp med den sedvanlige lysende ‘klædden’ 😛 😀
Det der kan ikke kalles HVERDAGS-bilde!! Det der er noe mer 🙂
Du har vel forsåvidt et poeng der, da det å få oppdrevet et brukbart månebilde vitterlig ikke er hverdagskost her på berget. Ikke desto mindre, viser det jo hva som for meg er en storstilt begivenhet, mens det under denne springmasjen som krevdes for å finne et sted der jeg fikk sett den skulle vise seg å være knekkende likegyldig for folk flest. Det var faktiskl så jeg ble helt satt ut på et punkt underveis der, da jeg iallefall hadde tilbakelagt rundt 3/4 av den avstanden jeg endte opp med før jeg kom over den ene lille gjengen jeg møtte på som var ute i samme ærend..
Sånn er det å være geek, liksom. – It’s not them, it’s me! *hehe*