I Storbritania har en mors tapte kamp mot helsevesenet for å holde hennes antatt hjernedøde sønn kunstig i live blitt viet en enorm oppmerksomhet. – Men oppmerksomheten til tross, vil jo konflikten i seg selv bare føye seg inn i rekken av tilsvarende saker der de pårørende motsetter seg avgjørelser om å avslutte behandlinger av pasienter som holdes kunstig i live. Her kommer en heller ikke utenom det faktum at folk ikke bare dør som fluer i donorkøer fordi de pårørende er gitt all makt slik at donasjoner ikke kan foretas uten deres godkjennelse, men at organmangelen også fører til at det drepes/lemlestes i stor skala i et særs kynisk svart marked.
Det hele koker igrunnen ned til dette ene, skjellsettende spørsmålet; Hvor stor bestemmelsesrett/innflydelse bør de pårørende ha over sine døde- og døende?
I det jeg skal ta for meg dette spørsmålet, er imidlertid svaret fra mitt ståsted så åpenbart at jeg ikke engang gidder å presentere argumentene som ligger til grunn for det motsatte; Spesielt hva organdonasjon angår, anser jeg det nemlig for intet mindre enn en katastrofe at liv går tapt left, right & center fordi all legal organdonasjon kun kan foretas på de pårørendes nåde. Her er det rett og slett slik at hensynet til det å kunne redde liv må gå foran hensynet til de pårørendes sentimentalitet i hht legemeet til den avdøde. – Enkelt og greit!
Folk som, ofte helt nylig, har lidd enorme tap, kan jo for det første ikke tas for gitt å være rasjonelle i tankegangen i det donorspørsmålet blir bragt på banen by a long shot. Videre, har en de, i mine øyne, fullstendig absurde religiøse begrunnelsene som dukker opp i slike saker, for her mister du nemlig meg fullstendig;
Jeg mener.. Det er faktisk én ting i anledning døden vi alle er 100% enige om, uansett tro-, vantro-, ateisme-, og kultur generelt: I det hjertemoniotoren flat-liner med et sammenhengende ‘beeeeeep’, og pasienten derav erklæres død, så ‘har Elvis left the building’, for å si det sånn. Alt fra den mest fundamentalistiske blodreligiøse- til den svorne ateist er helt klare på det faktum at den personaen som hadde tilhold i det respektive legemet som en da sitter igjen med, er nå adskilt fra denne til evig tid, det være seg om h*n har opphørt å eksistere- eller er adskilt fra en bevissthet som npå har inntatt en annen form for eksistens. Av den grunn, er det jo ingenting what so ever som tilsier at det har noen som helst betydning hvorvidt denne så brennes i krematoriet eller gravlegges for en naturlig forråtnelse pyntet, frisert med kjære gjenstander og i sin opprinnelige utgave! I det hele tatt gjør det meg kvalm at sentimentale hensyn til pårørende i sorg tillates å tilskrives en høyere verdi enn det å kunne forhindre at minst en person (med ditto pårørende) lider samme skjebne!
Og her kommer vi så inn på de som er ansett umulige å kunne reddes som holdes kunstig i live fordi de pårørende ikke evner å forholde seg rasjonelt til situasjonen.
I den innledningsvis nevnte saken der britiske Hollie Dance så til de grader har kjempet i mot at hennes antatt hjernedøde sønn skulle frakobles maskineriet som holder ham kunstig i live at saken først fikk sin endelige avgjørelse i Høysterett. – Og var det opp til Dance, ville det såvisst ikke stoppet her, i det hun så startet kampen for å få avkoblingen utsatt i den hensikt å ta saken videre til FN-domstolen. I slike saker, burde det jo vitterlig vært så at dersom det foreligger en enighet blant et gitt antall spesialister, så var avgjørelsen helt og holdent lagt i sykehusets hender. For hvor tragisk det enn er, og ikke minst hvor traumatisk det måtte være for pårørende som denne stakkars moren, så er nå en gang situasjonen den at gutten i realiteten har forlatt sin legemlige tilværelse for lengst. Derfor ville det også for disses del vært langt mer formålstjenelig om det istedet kunne bli satt ressurser inn på å hjelpe de på beina igjen etter å ha lidd de største av tap. For dette er jo faktisk noe de på ett eller annet tidspunkt må igjennom uansett!
Videre, så har vi så det allmenne hensynet som følger av det at en i realiteten avdød person blir værende å oppta en plass på sykehuset med alt hva dette innebærer av fåfengt ressursbruk, både menneskelige- og i hht maskinelt utstyr. Og så kan vi si at ringen sluttes i det vi når det ufravikelige faktum at legemet til denne i realiteten for lengst avdøde gutten potensielt kan redde x-antall andre barn på noenlunde samme alder fra å lide samme skjebne.og mere til; Hjerte, lunger, nyrer, lever, øyne.. – You name it!
Nå har ikke jeg noen bekreftede opplysninger i hht hvordan Hollie Dance stiller seg til organdonasjon i det hennes 12 år gamle sønn, Archie Battersbee angivelig skal ha blitt frakoblet maskinene som har holdt kroppen hans kunstig i live i dag kl. 12:00. Men situasjonen tatt i betraktning, kan jeg ikke annet si enn at jeg vil bli ganske så overrasket dersom hun da skal ha vært rasjonell nok til å se så mye som en cm. ut av eget hode, for å si det sånn. Derfor er jeg m.a.o stygt redd for at det også var x-.antall andre barn som i realiteten også fikk sin dødsdøm synkront med at maskineriet som holdt de respektive organene i gang ble avslått fordi tilgangen til de livgivende organene er betinget av aksepten til en kvinne som mest sannsynlig ikke er i stand til å se at hun kan forhindre at x-antall andre foreldre må gjennomgå ultimate tap og derav lide den samme horrible skjebne som henne selv. – Død og lidelse som i sin helhet kunne vært unngått ved at man tok fornuften til fange ved at hensynet til å redde liv ble rangert høyere enn hensynet til irrasjonelle pårørende. I så. Jeg kan nemlig ikke skjønne annet enn at de vil se verdien av det som er blitt gjort etterhvert som det får sunket inn at det faktisk er andre som får leve et fullendt liv takket være levningene fra deres avdøde. -Hvilket ikke minst også kan sees slik at det faktisk er en del av vedkommende som fremdeles lever i gjennom den personen hvis kropp de respektive organer nå befinner seg i.
Mens den gitte galskapen av en feilprioritering råder, vil jeg derfor på det sterkeste anbefale å ta med seg et donorkort neste gang en er på apoteket eller legekontoret. På under 5 minutter kan du nemlig sørge for at avgjørelsen om potensiell organdonasjon dersom ulykken skulle være ute tas ut av dine pårørendes hender ved at du faktisk foretar beslutningen selv. Ved å fylle inn navn og personnr. i tillegg til to navngitte pårørende som bekrefter avgjørelsen du har tatt, tar en altså selv styringen over egne organers potensielle skjebne, for å si det sånn. Dersom flest mulig gjør denne enkle gesten, så får en i det minste demmet opp for en liten del av skaden som fremkpommer denne feilprioriteringen fra helvete! – I den forbindelse, kan jeg også tilføye at det faktisk er en regelrett sjokkerende sannsynlighetsovervekt for at en på et tidspunkt vil ha behov for en donor i en eller annen form enn at en selv skal måte ens endelikt på et vis som gjør deg aktuell for organdonasjon.
Det var en sak her i Norge for en del år siden. Ei jente som ble holdt kunstig i live over lang tid. Mener det var en stor ulykke og at en far mistet alle utenom denne datteren. Han klarte bare ikke å avslutte livet til datteren.
En sykehusbyråkrat gikk ut i media og snakket om hvilken kostnad dette barnet var for helseforetaket (altså sykehuset) og ga faren nærmest ansvaret for sykehusets underskudd.
For meg og miljøet jeg var en del av som tillitsvalgt ble dette en sak vi debatterte og fulgte med på.
Løsningen lå i å, som du sier, ta utgangspunkt i mannens fastlåste sorg. Få han til å langsomt innse at “livet” datteren “levde” ikke var noe liv. Gjøre han trygg på via CT og MR bilder og nøye forklaringer at hun ikke kom til å “våkne” igjen.
Bruke tid på å få hsn til å innse, langsomt at han gjorde det riktige når han lot maskinen bli skrudd av. Og da støtte hsn i hans valg.
Det som ofte skjer i slike saker er at noen, som byråkraten bringer temaet opp med feil argumentasjon. Eller på feil tid. Og ja, faren lot datteren bli donor. Han sy tes døden virket mindre meningsløs på drn måten.
Jeg tror helsearbeidere kan bidra til st slike prosesser ikke går i vranglås ved å nærme seg problemstillingen på en klok måte
Ja, det stemmer det!
Å argumentere det økonomiske aspektet ved saken i pressen mens saken pågikk, vitner jo om en så total mangel på både takt og tone så vel som generell menneskekunnskap og sosiale antenner at det er regelrett absurd. .
Den saken viser jo også tydelig hvordan det for alle involverte er behov for helt klar praksis, utarbeidet ut i fra medisinske premisser, for når et liv ansees å være passé. Slik det er nå, er det jo ikke bare et gedigent void av uklarhet mellom der avgjørelsen for hvorvidt- og ev. når det skal ‘trykkes på ‘av-knappen’, som det heter seg, ligger i det pårørendes hender, og der eventuelle medisinerne på vegne av sykehuset ev. kan avgjøre at ‘nok er nok’ der det insisteres på å holde maskineriet gående to the bitter end. I mine øyne, burde imidlertid avgjørelsen om avslutning av behandling i sin helhet overlates til legepersonellet der det ikke er noe realistisk håp om forbedring.
Er man i sorg, er man ikke rasjonell! Herregud, jeg husker jo hvordan jeg (JEG, Britt..), i en frenetisk tilstand, forlangte hunden vår begravet pakket godt inn i teppet sitt med puter under seg for at han ikke skulle fryse! At dette var min aller kjæreste på planeten til tross, var dette var vitterlig en naturlig alderdomsdød der vi faktisk slapp å foreta noen avgjørelser i hht slutten what so ever. – Og jeg tør ikke engang tenke meg tapet av foreldrene mine! Så på bakgrunn av egne erfaringer og følelsesregister, så lar det seg rett og slett ikke gjøre for et menneske med det følelsesmessige sånn noenlunde på stell å skulle forholde seg rasjonelt til sånt som å koble fra eget barn etc. Og dersom det hele har skjedd brått i form av en ulykke e.l, så er jo den mentale tilstanden om mulig ytterligere forverret i hht det å kunne forholde seg rasjonelt til spm. om organdonasjon!
Følgelig, går liv tapt as we speak fordi livsviktige avgjørelser er lagt til de som minst av alle er i stand til å ta de på det respektive tidspunktet!
Bare for å ha det unnagjort: jeg går med donorkort, og de nærmeste er informert. Du kan også gi denne informasjonen via helsenorge.no .
MEN: jeg har også lest boka til Martin Pistorius, «Da jeg var usynlig». De sa han var hjernedød i 12 år, men han var rammet av «Locked-in-syndrome». I dag er han i arbeid, er gift og har et barn.
Jeg ønsker meg i stedet en debatt om hvorvidt det kan være mulig å gå motsatt vei. I dag har vi samtykke ved donorkort eller pårørendes samtykke.
Hva om man endret til at organdonasjon er obligatorisk – med mindre man aktivt har reservert seg ?
Ja, det var jo et helt genialt forslag!! Det er jo unektelig særs sjelden folk griper inn i hht standard prosedyrer, så om normen holder stikk, vil man jo da få et tilnærmet samme utkomme som om levningene av en avdød tilfalt offentligheten, for å si det sånn. Samtidig omgår en jo unektelig haken ved dette her; Nemlig dette med enhvers eierskap til eget liv og legeme.. For om en så skulle være aldri så mye er uenig i en persons ønsker og vurderinger i så måte, er det uansett vedkommendes rett å selv å ha det avgjørende ordet hva egne levninger angår.
Takker så mye for glimrende innspill!
Pasienter i det som kalles “koma”, eller andre lignende tilstander, vil ha aktivitet i hjernen som kan påvises med bildediagnostikk. Slike pasienter vil aldri være aktuelle som organdonorer. En hjernedød person har opphevet sirkulasjon til hjernen. Det er en hjerne som er totalt og irreversibelt ødelagt.
Når det gjelder obligatorisk donasjon, så har vi allerede i Norge et system som heter presumert samtykke. Dette innebærer at organdonasjon er mulig, hvis man ikke aktivt var i mot. Les mer om dette på sidene til Stiftelsen Organdonasjon: https://organdonasjon.no/sporsmal/hva-med-et-nei-register/
Takker så mye for flott innspill 🙂
Dessverre har vi ikke systemet ‘Opt out’ i Norge. Dette fremgår også av info-siden du linket til (jeg siterer):
“…De pårørende vil alltid være involvert i donasjonsprosessen – uansett system. Derfor ønsker ikke norsk donorpersonell seg opt-out, eller innføring av register i Norge. Ingen leger eller helsepersonell i Norge, vil være med på å «tvinge» gjennom en donasjon mot familiens ønske, hvis avdødes vilje er ukjent. En slik tvang strider mot medisinsk etikk…”
Innledningsvis, var imidlertid denne informasjonen formulert på en måte som fort kunne misforstås. Jeg trodde selv det var en svært så gledelig lovendring jeg ikke hadde fått med meg her før jeg godt nede på siden fikk dette avkreftet i avsnittet som er sitert over.
Begrunnelsen som her oppgis for IKKE å innføre dette systemet, er nettopp den som i mine øyne ikke holder vann satt opp i mot det faktum at det står om liv her.. Jeg mener.. Når to hensyn er satt opp i mot hverandre, hvilket i dette tilfellet gjelder hensynstagen til pårørendes sentimentalverdier (i en situasjon der de på toppen av alt mangler evnen til rasjonell tankegang) vs. hensynet til at liv står og faller med tilgangen til de respektive organer, så er og blir det en ‘no-brainer’.
Fra denne siden av saken,vil jeg si at om hun kan betale regningene det vil bli av å holde ungen hennes i live. Så go for it. Basert på sakens kjerne gjennom avisen. Er jo ungen egentlig død.Men vi har maskiner som holder ham i live. Så selv om jeg forstår morens ønske,vil jeg si at det er pointless å holde ungen i live.
Men fra den andre siden av saken,har jo det hendt at folk har våknet av koma etter flere år. Men i dette tilfellet er jo ungen mer el mindre klinsk død
Årevis i komatøs tilstand, hvor en har disse såkalte ‘miraklene’ bestående av at vedkommende, mot alle odds, våkner opp til et liv med alt det som måtte avstedkomme av de hjerneskader de har pådratt seg, er i mine øyne heller ikke verdt ‘bryderiet’, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, er jo forholdene rundt disse langtids komatøse langt mer innfløkte enn der det er minimalt til nada hjerneaktivitet, og ‘Elvis dermed ‘has left the building’, for å si det sånn. For er en hjernedød, er det imidlertid dødt i computeren, slik at selve livet som sådan er all gone. Følgelig, har det maskinelle overtatt den hele og fulle driften av kroppens organer.
Dette blir jo dermed en ‘no brainer’ *hehe*, i motsetning til de tilfeller hvor det unektelig er aktivitet- og derav liv i toppetasjen. 😉
Takker så mye for flott innspill 🙂
Dessverre har vi ikke systemet ‘Opt out’ i Norge. Dette fremgår også av info-siden du linket til (jeg siterer):
“…De pårørende vil alltid være involvert i donasjonsprosessen – uansett system. Derfor ønsker ikke norsk donorpersonell seg opt-out, eller innføring av register i Norge. Ingen leger eller helsepersonell i Norge, vil være med på å «tvinge» gjennom en donasjon mot familiens ønske, hvis avdødes vilje er ukjent. En slik tvang strider mot medisinsk etikk…”
Innledningsvis, var imidlertid denne informasjonen formulert på en måte som fort kunne misforstås. Jeg trodde selv det var en svært så gledelig lovendring jeg ikke hadde fått med meg her før jeg godt nede på siden fikk dette avkreftet i avsnittet som er sitert over.
Begrunnelsen som her oppgis for IKKE å innføre dette systemet, er nettopp den som i mine øyne ikke holder vann satt opp i mot det faktum at det står om liv her.. Jeg mener.. Når to hensyn er satt opp i mot hverandre, hvilket i dette tilfellet gjelder hensynstagen til pårørendes sentimentalverdier (i en situasjon der de på toppen av alt mangler evnen til rasjonell tankegang) vs. hensynet til at liv står og faller med tilgangen til de respektive organer, så er og blir det en ‘no-brainer’.