I Storbritania har en mors tapte kamp mot helsevesenet for å holde hennes antatt hjernedøde sønn kunstig i live blitt viet en enorm oppmerksomhet. – Men oppmerksomheten til tross, vil jo konflikten i seg selv bare føye seg inn i rekken av tilsvarende saker der de pårørende motsetter seg avgjørelser om å avslutte behandlinger av pasienter som holdes kunstig i live. Her kommer en heller ikke utenom det faktum at folk ikke bare dør som fluer i donorkøer fordi de pårørende er gitt all makt slik at donasjoner ikke kan foretas uten deres godkjennelse, men at organmangelen også fører til at det drepes/lemlestes i stor skala i et særs kynisk svart marked. 

Det hele koker igrunnen ned til dette ene, skjellsettende spørsmålet; Hvor stor bestemmelsesrett/innflydelse bør de pårørende ha over sine døde- og døende?

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Hvordan er dette mulig!?

I det jeg skal ta for meg dette spørsmålet, er imidlertid svaret fra mitt ståsted så åpenbart at jeg ikke engang gidder å presentere argumentene som ligger til grunn for det motsatte; Spesielt hva organdonasjon angår, anser jeg det nemlig for intet mindre enn en katastrofe at liv går tapt left, right & center fordi all legal organdonasjon kun kan foretas på de pårørendes nåde. Her er det rett og slett slik at hensynet til det å kunne redde liv må gå foran hensynet til de pårørendes sentimentalitet i hht legemeet til den avdøde. – Enkelt og greit!

Folk som, ofte helt nylig, har lidd enorme tap, kan jo for det første ikke tas for gitt å være rasjonelle i tankegangen i det donorspørsmålet blir bragt på banen by a long shot. Videre, har en de, i mine øyne, fullstendig absurde religiøse begrunnelsene som dukker opp i slike saker, for her mister du nemlig meg fullstendig;

Jeg mener.. Det er faktisk én ting i anledning døden vi alle er 100% enige om, uansett tro-, vantro-, ateisme-, og kultur generelt: I det hjertemoniotoren flat-liner med et sammenhengende ‘beeeeeep’, og pasienten derav erklæres død, så ‘har Elvis left the building’, for å si det sånn. Alt fra den mest fundamentalistiske blodreligiøse- til den svorne ateist er helt klare på det faktum at den personaen som hadde tilhold i det respektive legemet som en da sitter igjen med, er nå adskilt fra denne til evig tid, det være seg om h*n har opphørt å eksistere- eller er adskilt fra en bevissthet som npå har inntatt en annen form for eksistens. Av den grunn, er det jo ingenting what so ever som tilsier at det har noen som helst betydning hvorvidt denne så brennes i krematoriet eller gravlegges for en naturlig forråtnelse pyntet, frisert med kjære gjenstander og i sin opprinnelige utgave! I det hele tatt gjør det meg kvalm at sentimentale hensyn til pårørende i sorg tillates å tilskrives en høyere verdi enn det å kunne forhindre at minst en person (med ditto pårørende) lider samme skjebne!

Og her kommer vi så inn på de som er ansett umulige å kunne reddes som holdes kunstig i live fordi de pårørende ikke evner å forholde seg rasjonelt til situasjonen.

I den innledningsvis nevnte saken der britiske Hollie Dance så til de grader har kjempet i mot at hennes antatt hjernedøde sønn skulle frakobles maskineriet som holder ham kunstig i live at saken først fikk sin endelige avgjørelse i Høysterett. – Og var det opp til Dance, ville det såvisst ikke stoppet her, i det hun så startet kampen for å få avkoblingen utsatt i den hensikt å ta saken videre til FN-domstolen. I slike saker, burde det jo vitterlig vært så at dersom det foreligger en enighet blant et gitt antall spesialister, så var avgjørelsen helt og holdent lagt i sykehusets hender. For hvor tragisk det enn er, og ikke minst hvor traumatisk det måtte være for pårørende som denne stakkars moren, så er nå en gang situasjonen den at gutten i realiteten har forlatt sin legemlige tilværelse for lengst. Derfor ville det også for disses del vært langt mer formålstjenelig om det istedet kunne bli satt ressurser inn på å hjelpe de på beina igjen etter å ha lidd de største av tap. For dette er jo faktisk noe de på ett eller annet tidspunkt må igjennom uansett!

Videre, så har vi så det allmenne hensynet som følger av det at en i realiteten avdød person blir værende å oppta en plass på sykehuset med alt hva dette innebærer av fåfengt ressursbruk, både menneskelige- og i hht maskinelt utstyr. Og så kan vi si at ringen sluttes i det vi når det ufravikelige faktum at legemet til denne i realiteten for lengst avdøde gutten potensielt kan redde x-antall andre barn på noenlunde samme alder fra å lide samme skjebne.og mere til; Hjerte, lunger, nyrer, lever, øyne.. – You name it!

Nå har ikke jeg noen bekreftede opplysninger i hht hvordan Hollie Dance stiller seg til organdonasjon i det hennes 12 år gamle sønn, Archie Battersbee angivelig skal ha blitt frakoblet maskinene som har holdt kroppen hans kunstig i live i dag kl. 12:00. Men situasjonen tatt i betraktning, kan jeg ikke annet si enn at jeg vil bli ganske så overrasket dersom hun da skal ha vært rasjonell nok til å se så mye som en cm. ut av eget hode, for å si det sånn. Derfor er jeg m.a.o stygt redd for at det også var x-.antall andre barn som i realiteten også fikk sin dødsdøm synkront med at maskineriet som holdt de respektive organene i gang ble avslått fordi tilgangen til de livgivende organene er betinget av aksepten til en kvinne som mest sannsynlig ikke er i stand til å se at hun kan forhindre at x-antall andre foreldre må gjennomgå ultimate tap og derav lide den samme horrible skjebne som henne selv. – Død og lidelse som i sin helhet kunne vært unngått ved at man tok fornuften til fange ved at hensynet til å redde liv ble rangert høyere enn hensynet til irrasjonelle pårørende. I så. Jeg kan nemlig ikke skjønne annet enn at de vil se verdien av det som er blitt gjort etterhvert som det får sunket inn at det faktisk er andre som får leve et fullendt liv takket være levningene fra deres avdøde. -Hvilket ikke minst også kan sees slik at det faktisk er en del av vedkommende som fremdeles lever i gjennom den personen hvis kropp de respektive organer nå befinner seg i.

Mens den gitte galskapen av en feilprioritering råder, vil jeg derfor på det sterkeste anbefale å ta med seg et donorkort neste gang en er på apoteket eller legekontoret. På under 5 minutter kan du nemlig sørge for at avgjørelsen om potensiell organdonasjon dersom ulykken skulle være ute tas ut av dine pårørendes hender ved at du faktisk foretar beslutningen selv. Ved å fylle inn navn og personnr. i tillegg til to navngitte pårørende som bekrefter avgjørelsen du har tatt, tar en altså selv styringen over egne organers potensielle skjebne, for å si det sånn. Dersom flest mulig gjør denne enkle gesten, så får en i det minste demmet opp for en liten del av skaden som fremkpommer denne feilprioriteringen fra helvete! – I den forbindelse, kan jeg også tilføye at det faktisk er en regelrett sjokkerende sannsynlighetsovervekt for at en på et tidspunkt vil ha behov for en donor i en eller annen form enn at en selv skal måte ens endelikt på et vis som gjør deg aktuell for organdonasjon.