Av en eller annen grunn, ble det å lyve på seg en graviditet nærmest som en bølge å regne hva årets aprilspøk angår, hvilket har forårsaket stor ståhei i kommentarfeltene hos de respektive bloggere og SoMe-profiler. Norge har vel knapt vært mer delt i hht hva som ikke er greit å spøke med vs. hva man må kunne tåle noensinne..  

Annonsørinnhold

Husk morsdag på søndag: Si det med blomster💐❤️

På den ene siden, har man de som reagerte med avsky, sorg og sinne. Disse mener fleip med graviditet er alt fra et hån til regelrett traumefremkallende for de som måtte være ute av stand til å bli gravide, har gjennomgått en eller flere spontanaborter/dødfødsler, eller har mistet et barn. I deres øyne, blir sånt som årets 1 april -‘graviditeter’ dermed som å pøse på med salt i disse dypeste av sår for et betydelig antall mennesker over det ganske land, og dermed noe en som et medmenneske vitterlig bør holde seg for god til.

Nå har jo jeg aldri hatt verken ønsker eller noe biologisk behov hva graviditet og fødsler angår, men jeg har jo forstått at det ikke å kunne få barn er noe av det aller vondeste man kan oppleve som menneske dersom en har ønsker og behov i den retningen (- altså at en er som folk flest, og ikke som tuppelura fra østlandet som glemte å få med seg sånt som biologiske behov inn i livet). Dette lagt til grunn, så forstår jeg meget vel hvorfor de reagerer som de gjør.

Spørsmålet er imidlertid hvorvidt de kan forlange at andre etterfølger deres ønske. – Det dreier seg med andre ord om man skal kunne forlange at folk avstår fra å fleipe rundt visse emner fordi dette vil føre til sterke negative reaksjoner hos en gruppe med mennesker?

For på motsatt side av bordet, har vi nemlig de som avfeier de nevnte reaksjoner med at det ikke kan forlanges at en hel nasjon skal måtte ta hensyn til at enkelte blir krenket av fleip rundt det respektive emnet. ‘Norge er blitt en nasjon fylt med krenkende sytepaver’, er omkvedet fra denne kanten..

Isolert sett, er det nærliggende å gi de førstnevnte sin støtte i denne saken, i det en tenker det ikke er for mye forlangt å avstå fra akkurat dette emnet i det en vet det vil føre til at det er folk som blir såret. Problemet er imidlertid at en slettes ikke kan se på dette ‘isolert sett’, for det er nemlig et ganske så stort antall emner som vil frembringe sterke følelser i negativ forstand hos en gruppe av befolkningen; Trygdemottakere har f.eks sitt såre punkt der det spøkes om NAV og såkalte ‘NAVere’ m.h.t å føle seg mindreverdig, uthengt og mistenkeliggjort, å parodiere mennesker hvis etnisitet er noe annet enn den europeiske viste jo vinterens ståhei rundt dette med rasisme i form av ‘black-face’ med all mulig tydelighet følgene av, liksom fleiper om funksjonshemmede, 2 verdenskrig, religioner, steriotyper innen bestemte yrkesgrupper ++ er garantert å avstedkomme med ramaskrik av enorme proposjoner.

Greia er helt enkelt at dersom vi skulle gitt etter for alle disse gruppenes reaksjoner (hvor reelle, forståelige og i aller høyeste grad genuint vonde disse enn måtte være), så vil det brått være fint lite igjen av emneområder med ‘carte blanc’ for å tulles med! Vi må ikke glemme at det tross alt er ytringsfrihet og fri presse her til lands, og en følge av denne friheten, er at vi faktisk må bite i oss ytringer (det være seg i den ene eller den andre formen) som fyller oss med avsky, gjør oss rasende, oppleves traumatiserende, m.m. Mitt inntrykk er at nær sagt alle har et eller annet som frembringer så sterke negative følelser i oss at vi blir nødt til å fjerne oss ut av hørevidde, da det som ytres rett og slett er fysisk smertefullt å høre. Men dette kan det faktisk ikke tas hensyn til av omverdnen, og blir dermed noe som den respektive tilhøreren er nødt til å håndtere på egen hånd..