Her i Norge, og forsåvidt Skandinavia forøvrig, blir det å fremme mistanker om at det kan forekomme korrupsjon eller annen lyssky aktivitet i maktens korridorer automatisk avfeid og latterliggjort som konspirasjonsteorier. At slikt skjer i andre deler av verden, er vi helt og fullt inneforstått med, men i kjølvannet av QAnon og COVID-19 ble det tydeligere enn noensinne at muligheten for at det minste ‘snusk’ skal kunne forekomme her på berget er fullstendig utelukket.
Jeg kan i den forbindelse derfor ikke unngå å spørre hvorfor? Hva er det som gjør oss annerledes enn de øvrige av verdens befolkninger i så måte?
For all del.. Nå mener jeg på ingen måte at en skal tro alt en hører, -eller leser, for den saks skyld. En SKAL være kritisk, og i disse fake news -tider mer enn noen sinne. Dessuten ER det unektelig vanskeligere å komme unna med uregelmessigheter, skjulte agendaer og annet som ikke måtte tåle dagens lys for våre styresmakter enn hva tilfellet er i de fleste andre land. For ikke bare har vi et fungerende demokrati, i betydningen av at folket står fritt til å velge blant de nominerte partier, for ikke snakke om at selve stemmeavgivningen foregår i de fredeligste former. Det faktum at borgertallet ikke teller mer enn drøyt 5 millioner, gjør vitterlig også sitt til at det blir kortere vei mellom de styrende og de styrte, for å si det sånn, gjør det etter alt å dømme enda vanskeligere å operere i det skjulte.
Men det er så langt i fra dermed sagt at kongeriket Norge er kjemisk renset for all form for maktmisbruk, korrupsjon og skjulte agenda, i den grad at vi nærmest er pålagt å stole blindt på de folkevalgte uansett. Dessverre er det nemlig ikke slik at vi uten omsvøp, trygt kan tillate oss å feie alle raporteringer om det motsatte til side, og ta det innkomne ‘heads-up’ for gitt å være gal-manns verk uten rot i virkeligheten what so ever. – Og bare for å eliminere mulige misforståelser først som sist, så er dette et beviselig fakta, og ikke et meningsuttrykk.
Bare se for deg at du for så kort tid tilbake som for et år eller to siden var blitt fortalt at norsk politi og påtalemakt hadde fingert bevis over en lav sko i en av etterkrigstidens mest graverende straffesaker, og det så til de grader at hele rettergangen var et eneste komplott for å få trumfet igjennom en domfellelse.. – Jeg tør vedde på at du faktisk ville blitt provosert av at folk kunne slenge rundt seg med slike påstander, samtidig som du ville gått løs på de antatte idiotene som kunne tro på at noe så spinnvilt kunne skje her til lands. – For sånt lar seg da vitterlig ikke gjøre her hos oss, må vite! Vårt land er jo demokratisk, åpent og bunnsolid integritet som råder fra ende til annen. Vi snakker tross alt om Norge her, og ikke fucking Uruguay!.. For på dette område, gjelder ikke den antirasismen på steroider som i samfunnet som sådan er i ferd med å gå fullstendig av skaftet. Når det kommer til egen statsmakt og organ, er policyen at vi, i motsetning til nær sagt det som måtte være av jordens øvrige folkeferd, av natur er som kjemisk renset for alt som lukter av korrupsjon. – For det er kun sånt som gjøres av DE. At VI skulle kunne ha noe lyssky aktivitet gående i de offentliges rekker, er derimot fullstendig absurd..
Men så fikk vi altså gjenopptagelsen av Baneheiasaken med den påfølgende frifinnelsen av Viggo Kristiansen i fleisen. Omfanget av det som ble gjort for å få Viggo Kristiansen dømt som hovedmannen i den rettergangen som fant sted i 2001 er altså så hinsides at det er borderline umulig å ta inn over seg. For her er det ikke snakk om ett- og annet ‘råttent eple’ som har slått sine korrupte pjalter sammen. Her snakker vi korrupsjon av et omfang som ikke lar seg gjennomføre uten at det gjennomsyrer hele forbannede politietaten og aktoratet! – Og som om ikke dette var mer enn nok, så er det kun et tidsspørsmål før et minst like graverende justismord blir rullet ut i all sin korrupte gru; Nemlig Orderudsaken..
Nå er det sikkert de av dere som fremdeles tviholder på troen om det utelukkende ‘rene melet’ i posen hva ministeriet, og forsåvidt også våre stortingsrepresentanter, angår. For av våre tre statsmakter, er det jo disse to vi forholder oss direkte til i det daglige. Følgelig tenker en nok som så at det er et vesenskille mellom våre styringsorgan i form av storting- og regjering, og politi- og påtalemakt, -ja rettsvesenet som sådan, for den saks skyld. Det følger jo vitterlig av instansenes natur at vi ikke har det innsyn i de avgjørelser som foretas i de sistnevntes virke som vi har i hht de bestemmelser som foretas av de folkevalgte organer.
Til de som måtte være i besittelse av den illusjonen.. Om det er så gjennomgående nobelt i det norske ministeriet, lurer jeg noe grassalt på hvordan dette lar seg forklare i forhold til slikt som beslutningen om å forsegle deler av de handlinger- og beslutninger som ble foretatt, fortrinnsvis av regjeringen, i anledning COVID-19 og det respektive vaksineprogrammet!? Min logikk tilsier nemlig at det å forsegle informasjon i flerfoldige tiår til ende er ensbetydende med et av følgende to alternativ: A) At beslutningen er relatert til rikets sikkerhet, hvilket kan utelukkes i denne sammenheng, da dette hverken har med militære anliggende- eller potensiell terrorvirksomhet å gjøre what so ever. B) At dokumentene inneholder informasjon om lyssky foretagende i maktens korridorer som hhv vil svekke- eller eliminere folkets overbevisning om det respektive rene melet- bestående av noble intensjoner og fritt for løgner.
På bakgrunn av de eksempler som her er bragt på bane, må det altså trygt kunne konkluderes med at Norge slettes ikke innehar noen immunitet i forhold til ‘snusk’ i statsmaktenes korridorer. Spørsmålet er altså ikke hvorvidt slikt forekommer, men i hvilket omfang…
