Allerede i dag fikk vi vite det jeg allerede visste; Den nasjonale lock-down perioden forlenges. Det nærmeste dette kommer en nyhet, i betydningen av å bli informert om noe jeg ikke visste fra før, er at forlengelsen ble annonsert såpass tidlig.. Hva lock-down angår, vil denne vedvare frem til ‘bermen’ forhåpentligvis en gang våkner av dvalen, og slutter å følge ‘bjellekua’. Så lenge størstedelen av allmennheten henger på, kommer det pågående helvetet med andre ord til å dras ut med stadig nye og mer tvilsomme begrunnelser… 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

For mitt vedkommende, ble det faktisk en lettelse i det jeg innså at det vil være allmennheten som avgjør hvor lenge denne unntakstilstanden vil vedvare, med den følge at jeg ikke lenger bryr meg med den rapporterte utviklingen av pandemien som sådan. I det jeg innså at virusets utvikling, smittetall, osv etter alt å dømme er tett opptil irrelevant, så legger jeg heller ikke opp til skuffelser m.h.t hvor lenge dette vil vedvare slik jeg gjorde tidligere. Så lenge de som sitter med makten evner å opprettholde den rette balansen med på den ene siden å rapportere om en sannsynlig slutt i såpass nær fremtid at en forledes til å tro en bare har sluttspurten igjen, mens det på den andre siden sørges for å holde redslen oppe, så vil folket dilte lydig etter.

Nå skal det sies at det er begynt å murre litt der det tidligere var taust som i graven, men dersom de styrende ikke skulle begå ei megatabbe som røsker folk ut av passiviteten, så ser jeg ikke noen umiddelbar fare for at den nevnte ‘bjellekua’ skal miste grepet sånn med det første, for å si det slik..

At ikke iallfall det faktum at vi nå har holdt den samme satans kursen i over et år uten at det har hjulpet et skvatt, -det har faktisk bare blitt verre og verre siden august, har skapt mer uro i rekkene er imidlertid fullstendig ubegripelig. Intet desto mindre, har jeg færre ‘melt-downs’ grunnet dette enn jeg ville hatt for bare et par-tre måneder siden. Om noe skal redde min mentale helsetilstand i gjennom denne perioden, så tror jeg faktisk det må være denne kapitulasjonen. Nå har jeg på et eller annet vis klart å gå over fra en normaltilstand bestående av frustrasjon og fortvilelse til heller å se på utviklingen i det psykologiske spillet som foregår mellom styresmaktene på den ene siden, og folket på den andre; Hvor langt kan myndighetene klare å strekke denne ‘strikken’ før den (forhåpentligvis) til slutt ryker??

Hva godtas glatt i dag som aldri ville gått hjem hos folk for ett år siden? – Og hva med situasjonen ett år inn i fremtiden??

Samtidig, er jeg meg bevisst på prioriteringen av egen helse ved bla.a å unngå alt av steder som krever munnbind, omgås likesinnede som om det var 2019, osv. Likeså føler jeg et slags ansvar om å være en av de få stemmene som utgjør motpolen til den policyen som bombarderer folk med dødsangst og krisemaksimering hver eneste dag. Det har så absolutt sin pris, men samtidig så ville det antagelig ikke vært spesielt behagelig å se seg i speilet etterpå dersom jeg skulle gi opp grunnet en sånn ‘det spiller ingen rolle hva jeg gjør uansett’ -innstilling.

Jeg har nemlig bestandig fundert over hvordan jeg ville reagert og opptrådt om jeg levde under krigen. Spesielt har spørsmålet om hvordan jeg hadde forholdt meg til den tilsynelatende frelsen Hitler presenterte for folket på sin vei til makten.. Ville jeg, i denne settingen, hatt ‘baller nok’ til ikke bare å se det gale i et styre som faktisk gagnet meg selv og mine så til de grader, men også å ha jobbet i mot dette, den skyhøye prisen og risikoen til tross, slik som min aller største helt og mest forbilledlige person som noensinne har bevandret planeten, Oscar Schindler?

Om ikke annet, så har jeg iallfall fått en typ ‘ultra light’ -versjon av en mulighet til å kunne finne ut hvorvidt jeg i det minste har et ørlite snev av Schindler i meg gjennom denne såkalte pandemien. Jeg risikerer jo så langt i fra hverken liv, lemmer eller millionformuer. Det værste som kan skje meg, er en dose kjeft, name-calling og kanskje litt forsøk på latterliggjøring på toppen. – Og takler jeg ikke å stå i dette for å bidra til å få satt en stopper for det jeg anser for å være den reelle trusselen for et betydelig antall menneskeliv, nemlig følgene av disse tiltakene, så vil jeg mest sannsynlig tape det jeg har av selvrespekt. Jeg ser til og med for meg noe tilnærmet en eksistensiell krise som en slags toppen av kransekaken, da det jo liksom er min greie dette med å synge ut min hjertens mening om jeg skulle finne på å ‘baile’ ut av dette her! For når alt kommer til alt, så er det faktisk slik at om jeg bare kan få ristet et eneste menneske ut av ‘dvalen’, vil all den pris jeg ender opp med å måtte betale være verdt det..