Da jeg var på besøk hos en venninne som har eneansvaret for et lite barn, så slår det meg; Å orke det som følger det ansvaret å oppdra et lite menneske, er en regelrett super-power i mine øyne. For hvordan det er menneskelig mulig å kombinere jobb og barn uten å klappe sammen innen en uke, står for meg som ubegripelig.. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg mener.. Bare det å komme seg opp på de ukristelige tider som kreves i de fleste bransjer, er jo et sant helvete (det er en grunn til at jeg har valgt komboen blogger og restaurantansatt bortsett fra ren trivsel, for å si det sånn).. Følgelig, fremstår bare det at jeg skulle fått stablet et grettent, og derav fullstendig irrasjonelt avkom i tillegg til meg selv på beina ved 7-8 tiden om morgenen som urealistisk! Vel vitende om hvor nær amøbetilstand jeg befinner meg i etter en lang og stressende arbeidsdag, så fremstår tanken om å da skulle hente avkommet på hhv skole/barnehage, butikktur, middagstilbredning, og hva som måtte følge deretter, like urealistisk som å kunne ikle meg tricot, rette ut den ene armen, for så å fly avgårde som Supermann..

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil; Max ei uke, og jeg ville klappet sammen som et korthus! – Etter alt å dømme så til de grader at vi snakker sykehusinnleggelse her, iallefall om jeg hadde vært aleneforelder.

Videre, er det ingen mulighet what so ever for at jeg ville vært i stand til å utvise den nødvendige tolmodighet og selvkontroll som kreves for å avstå fra å ty til fysisk avstraffelse når den/de yndige små, som seg hør og bør, forandret seg til irrasjonelle, hylende krapyl!

Nå skal det jo tas med i betraktningen at jeg ikke er nevneverdig barnekjær, utover at de er morsomme å ha med å gjøre når de er på godsiden som gjerne kun blir andre enn foreldrene til del. Følgelig, er det er vitterlig et lysår fra det å ha det gøy med andres barn på sitt blideste i en stakket stund, til det å forholde seg til disse minimenneskene 24/7.

Jeg er med andre ord det fullkomne eksempel på at foreldrerollen slettes ikke er for alle. At et uforskammet høyt antall barnløse opplever et tilnærmet utilbørlig press om å få barn den dag i dag, er derfor fullstendig uakseptabelt! Å ta på seg et slikt ansvar bør vitterlig være en særs godt gjennomtenkt beslutning, og KUN opp til den enkelte å foreta! Dessuten, er det heller hverken noen som vet, eller som har noe med å vite årsaken til barnløshet! Det kan jo også godt være de ønsker barn, men ikke får det til!

Enkelte ting her i livet, har man som utenforstående å ligge unna, og dette med reproduksjon er definitivt et av de! Selv er jeg så heldig at hverken foreldre eller andre har lagt seg i den beslutningen jeg har tatt om å utgjøre en ende i slektstreet. Likeså skal det sies at jeg heller aldri har brydd meg døyten om å få med meg eventuelle reaksjoner på min beslutning. Men at jeg er uangripelig som granitt i anledning slike ting, så er vi jo alle forskjellig. Lik som jeg har mine svakheter på områder andre fikser uten omsvøp, så er det de som ikke fikser de områder jeg fikser til fullkommenhet, så at dette med forventningspress kan oppleves borderline uutholdelig for mange, har jeg full forståelse for. – Og det å bli presset til ettergivelse på dette området, er vitterlig ingen tjent med!..