Janteloven:  Den skandinaviske aversjonen mot selvhevdelse ble lagt i ord av forfatteren Axel Sandemose i romanen En flyktning krysser sitt spor i 1933, og har siden stått som selve manifestasjonen på dette. I dag, er det blitt den sosiale normen vi elsker å hate..

Jeg er selv blant de som i vesentlig grad bryter med janteloven ved ikke å legge skjul på mine kvaliteter, meritter og sterke sider. En skulle jo dermed tro at jeg gjennom dette innlegget var i ferd med å innta det stadig større hylekoret som erklærer seg for å være ‘anti-jante’ ved å stille meg opp på den metaforiske barrikaden, synge ut min aversjon mot alt som ligger i denne ‘loven’.. Men denne frøkna er nok mer komplisert enn som så hva denne tematikken angår..

Verden består som kjent ikke av sort-hvitt, hvilket innebærer at det også her er faktorer som drar i hver sin retning. I utgangspunktet kan nok mange ha vanskelig for å se hva som er positivt med denne formen for selvfornektelse. -Og selvfornektelse som sådan, er jeg så avgjort ingen tilhenger av. Men hva så om vi tenker oss de sosiale normene som janteloven henspeiler til fullstendig eliminert fra vår væremåte?.. Det er her vi er vi er nødt til å være litt forsiktige med hva vi ønsker oss!..

For hva vil skje dersom det ikke fantes noen jantelov i den norske/skandinaviske folkesjelen? Svaret på dette, får vi ved helt enkelt å rette blikket over den ‘store dammen’ til ‘det forjettede land’, USA. Her eksisterer lite til ingen skrupler når det kommer til selvhevdelse, og folk synger ut om sin egen fortreffelighet tilsynelatende fullstendig uanfektet av om dette på noen måte er berettiget eller ei (ja, så ærlig må en være at det er jo langt i fra alle som innehar den fortreffeligheten de proklamerer). Vi har vel alle til tider gremmet oss over mildt sagt utagerende gjester i talk-shows og oppførselen som råder i serier som Pawn-stars og lagerkrigen. Her synger folk ut om hvor vakre og smarte de er, -folk som i sannhetens navn er alt annet enn vakre og smarte.

Ikke for dèt.. Det blir for mye av det gode der det forsåvidt er berettiget (helt eller delvis) også, rett & slett fordi et totalt fravær av beskjedenhet i så måte resulterer i hovmod. -Altså at det blir en konstant kamp for å heve seg over andre. Resultatet blir et ‘ego-samfunn’ uten solidaritet, hvor status og det å være hevet over andre er det som betyr noe.

Dette viser til fulle at vi heller ikke er tjent med å la selvhevdelsen få fritt utløp. Slik jeg ser det, er både enkeltmennesket og samfunnet som sådan desidert best tjent med å beholde en viss ydmykhet i ‘folkesjela’. – Ydmykhet og takknemlighet er rett og slett nødt til å ligge i bunnen for at åpen egenkjærlighet og selverkjennelse skal kunne få det positive utkommet vi ønsker og ser for oss. Du skal med andre ord ‘tro du er noe’, er unik og kan bidra til verden. Men dette innebærer imidlertid ikke en berettigelse til å heve seg over andre, som om en skulle hatt en høyere egenverdi. Den dagen det blir greit å rangere hverandre, og gi hverandre en ulik verdi, blir vi både avstumpet som enkeltmennesker, samt at det vil gjøre ubotelig skade på den solidariteten som er typisk for det norske/skandinaviske samfunnet. -Den solidariteten som har vært sterkt medvirkende til at vårt land atter en gang er blitt rangert som det beste på planeten. Slik jeg ser det, ville dette vært en perfekt erstatning for den gode, gamle Jante:

..- Eller kort oppsummert:

Fuck Jante! – Men hovmod står imidlertid fremdeles for fall..