Jeg tenkte det kunne være artig å foreta følgende tankeeksperiment: 

Russiske styrker har angrepet Norge grunnet en konflikt om de østre delene av hhv Finmark og Svalbard. Jeg røsket med meg en ryggsekk med de mest nødvendige eiendeler i tillegg til et reisebur med ‘the furry five’, og har nå akkurat krysset grensen til Ukraina, og blitt innlosjert på mitt midlertidige oppholdssted.. 

Les også Er vi bedre enn andre? 

Så sitter vi der da, kattene og jeg (jeg ville aldri reist fra de uansett, så de er nødt til å være med for at jeg skal kunne forestille meg dette scenarioet).. Først nå kjenner jeg hvor forbannet sliten jeg er, samtidig som jeg både er lettet over å ha blitt sluppet inn i landet uten problemer, og ikke så rent lite nervøs for hva som venter rundt neste sving. Tross alt befinner jeg meg i et fremmed land. Jeg kan ikke et ord ukrainsk, -når sant skal sies, vet jeg ikke engang om det heter ukrainsk det språket de snakker her! Like elendig er jo russisken, så det eneste jeg kan håpe på, er at engelsken vil kunne bære meg igjennom frem til jeg har fått språket noenlunde på stell..

I denne mixen av følelser, så vokser det frem en stadig sterkere følelse av ydmykhet og takknemlighet ovenfor det land og folk som har åpnet grensene sine, og så raust deler godene sine med oss. Jeg føler derfor et sterkt behov for å kunne bidra til dette samfunnet; Komme meg ut i jobb, slik at jeg blir en ressurs som tilfører en verdi.

Sosialt, har jeg gått knallhardt ut fra første dag. Lettet over at engelsken åpner dører for kommunikasjon her tilsvarende hva tilfellet var hjemme i Norge, takker jeg min skaper at jeg aldri har hatt noe problem med å snakke med fremmede, og derav skaffe meg et nettverk.

Men det er ikke til å stikke under en stol at savnet etter Norge noen ganger føles nærmest uoverkommelig, liksom angsten for land og folk sitter som en klo i brystet. Sorgen over falne slektninger og venner er bunnløs, og det skjærer meg langt inn i hjerteroten å se dette landet som for bare måneder siden var det rikeste på planeten legges i grus..

Det er åpenbart at jeg ikke har hatt den ringeste anelse om hva hat er før nå, liksom jeg heller ikke har kunnet forestille meg den graden av takknemlighet jeg føler ovenfor både det ukrainske folk som har tatt meg i mot, og de stridende fra NATO som strømmet til med livet som innsats for å bekjempe Putin. Men selv om det kun er et tidsspørsmål når de allierte styrkene vil vinne denne krigen, vil jeg allikevel ikke kunne vende nesen hjemover med det første. Mitt tidligere hjemsted er uansett bare å glemme, da Oslo-området vil forbli ubeboelig i forutsigbar fremtid etter at Putin brøt alle barrierer og slapp en atombombe over den gamle hovedstaden. Så dersom det blir aktuelt å reise tilbake, så står valget mellom hhv vest- og nord i landet..

Men slik det føles nå, så heller det mot at jeg blir værende dersom jeg kan få oppholdstillatelsen permanent. Etter å ha jobbet knallhardt for å finne meg til rette her i hjertet av Ukraina, har jeg både bygget opp et solid nettverk, og har en jobb jeg trives aldeles fortreffelig i, så.. Dessuten, så føles det ikke lenger som om jeg har et hjemland. Det Norge jeg en gang var en del av, finnes ikke lenger, og min tid der føles som et helt annet liv..