Stadig oftere blir jeg slått av følelsen av å befinne meg i opptakten av en marerittaktig drøm som har fremkommet i to versjoner; To drømmer som vel er de jeg husker aller best av de jeg noensinne har hatt i mine levedager. – To drømmer der verden er i ferd med å gå under, mens jeg, som den eneste som nekter å godta vår skjebne, kjemper en desperat kamp for å få omverdenen til å våkne opp av den passive dvalen, for jeg vil ikke klare å redde verden alene… 

(foto: genprogress.no)

I virkelighetens verden, dreier det seg imidlertid ikke om verden i betydning planeten jorden, men om verden i betydningen livet slik vi kjenner det…

I drømmenes verden, må jeg vel kunne sies å være i overmåte cocky i det jeg mener å kunne bistå i å redde oss ut av hhv at luften er i ferd med å ta slutt, og at solen er i ferd med å gå supernova (Supernova = Megastjerner hinsides solens størrelse dør i en kjempeeksplosjon der de først blåser seg opp til gigantiske proposjoner, for så at gravitasjonen gjør at den kollapser inn i seg selv, mens den resterende materien slynges ut i rommet i et inferno hvis lysmengde overgår hele galaksen. Sluttproduktet blir så hhv en neutron star i de fleste tilfeller, mens det for de aller største ender i et sort hull). 

I virkelighetens verden, står jeg imidlertid ovenfor en tilsynelatende gjennomførbar redningsaksjon; Å redde to av våre aller mest sentrale, hhv grunnlovsgitte-  og menneskerettigheter: Ytringsfriheten og ethvert individs eierskap og råderett til eget liv og eget legeme. – I allefall på papiret!

Det aller klareste minnet fra drømmenes verden, er at jeg står stammen med min mor og bror og ser ut gangvinduet i barndomshjemmet og ser solens speilbilde i elven utenfor. – En sol som når som helst kan blåse seg opp og eksplodere i et massivt inferno, hvilket er antatt å skje innen den nærmeste timen, -anslagsvis om en ti minutters tid. Min mor, som fullstendig har akseptert vår skjebne, er roen selv i det hun forsøker ta meg i hånden slik at vi kan ha denne siste opplevelsen sammen, da dette vil bli slik et vakkert skue. – Jeg, som overhodet ikke er klar for å gi meg uten kamp, er fullstendig desperat i mine forsøk på å få henne til å våkne opp, og hjelpe meg i kampen for å overleve. Jeg er hellig overbevist om at vi kan komme opp med noe, men jeg klarer det ikke alene. Teoretiker som jeg er, sitter jeg på konturene av løsningen, men jeg er avhengig av noen som kan utføre det jeg tenker ut..

I virkelighetens verden, holder det ikke med å få hjelp av mamma. I virkelighetens verden, er jeg avhengig av intet mindre enn en betydelig andel av en hel befolkning. Fortrinnsvis i Norge, men også i verden som sådan, da størrelsen på motstanden er det eneste som kan forhindre et tap av ytringsfriheten slik vi kjenner den (jmf. grl §100), så vel som menneskeretten til eierskap av eget liv med den følgende selvråderett over eget legeme.

Men de ulike hendelsesforløp til tross; Følelsen er den samme i drømmenes- så vel som virkelighetens verden.. Og i følge de som har greie på slikt, er det nettopp følelsen i forhold til de scenarioer som utspiller seg som er av betydning i forholdet mellom drøm og virkelighet. – Og det er ingen god tanke, liksom det er borderline fryktinngytende å gjenoppleve desperasjonen fra disse drømmene i en stadig sterkere visshet om at jeg nå befinner meg i en situasjon jeg ikke vil våkne opp i fra. Denne gang, vil jeg måtte være i marerittet til dets siste slutt. – En slutt jeg aldri fikk svaret på i drømmenes rike..

I virkelighetens verden, så vil jeg imidlertid ikke bare måtte være igjen til slutt. I virkelighetens verden, får en jo gjerne også med seg begynnelsen! Og begynnelsen på dette marerittscenario, inntraff i det stadig flere nettplattformer begynte å sette begrensninger i hht ytringsfriheten.. Følgelig, er det jo så at i det dette utarter, så sitter vi i realiteten kun igjen med en papirlov; En rettighet vi i realiteten er fratatt muligheten til å benytte oss av, da det ikke finnes noe rom å utføre den i. For å kunne benytte oss av vår rett til å uttrykke vår mening, så er vi jo unektelig avhengig av en plattform vi kan uttrykke den på! Og etter å ha sett de amerikanske nettselskaper og SoMe-plattformer få stadig snevrere rammer for hva som tillates av ytringer på deres plattformer de senere årene, så har jeg i løpet av den siste tiden observert at det samme er i ferd med å skje her til lands. – Inkludert her på blogg.no..

Jeg mener.. Når selv et forum som Kvinneguiden, selve nettrollenes yndlingsplass, nå har nedlagt forbud mot å diskutere vaksinespørsmålet med begrunnelsen av at dette fører til spredning av feilinformasjon, og derav medfører en risiko for at folk vil kunne avstå fra å la seg vaksinere, så sier dette, ironisk nok, faktisk alt om hvor galt det er fatt.. For når et forum som er viden kjent for å akseptere det (selv i mine øyne) uakseptable setter foten ned i forhold til å la folk få slippe til med sine personlige oppfatninger, så vel som de dokumenterte- og udokumenterte opplysninger de måtte sitte inne med i anledning vaksineprogrammet, så er dette synonymt med at sterke krefter er satt i sving for å hindre at negative- og tvilsomme sider rundt dette kommer til uttrykk.

Og nå er det også en kjensgjerning at selv vår egen plattform, blogg.no, har gitt etter for presset ved å sette begrensninger i hht hva som tillates av ytringer i det de har slettet flere innlegg, samt forlangt ord og uttrykk endret på bloggen Bunnytrash, hvilket du kan lese mer om ved å klikke deg inn på denne.

Dette er imidlertid ikke første gang så har skjedd, da det også var sensur som i sin tid lå til grunn for at den viden kjente barnevernsaktivisten  Tonje Omdahl forlot plattformen, for så å flytte bloggen til eget dommene. I dette tilfellet, valgte bligg.no å følge politiets anmodning om å slette opptak vedlagt innleggene til tross for at Omdahl hadde gått seirende ut i det fylkesmannen hadde avvist politiets forsøk på å nekte at de respektive filer og dokumenter ble fremlagt offentligheten.

Enhver plattform er, som kjent, i sin fulle rett til å utforme sitt eget reglement, selv om dette innebærer innskrenkninger i forhold til våre lovbestemte rettigheter. Følgelig, har både blogg.no, så vel som alle andre plattformer hvor det er oppsatt egne reglement og retningslinjer sitt på det tørre juridisk sett. Men ved å praktisere slike begrensninger i hht ytringsfriheten, så står de faktisk ansvarlige for at vi nå beveger oss i retning av at vi faktisk vil miste denne rettigheten. – Ikke i juridisk forstand, men i praksis..

Videre, så er vi nå vitne til følgen av at det kun er den ene siden i en sak som fritt får komme til uttrykk. da det i C19 -anliggende har oppstått en massesuggesjon. Når det ikke gis rom for motargumenter, har de som sitter med styringen i realiteten all makt. Og når det i tillegg foreligger et skremmescenario, så benyttes dette for alt hva det er verdt. For med fritt leide, i det man har tatt monopol på sannheten, så er det ingen grenser for hva en kan få folket til å godta. Vi har nå allerede kommet dithen hvor det råder en gjennomgående mangel på evne til å trekke paralleller mellom den segregeringen av de uvaksinerte- som i sin tid ble begått mot jødene i 30 -tallets tyskland i det de ble pålagt egne pass for å beholde retten til å arbeide, samt fritt bevege seg i samfunnet.. – Jødesegregeringen begynte vitterlig ikke med de velkjente togavganger der de segregerte, i enorme kvanta, ble fraktet fra de respektive ghettoer til de ultimate skrekkleire som Auschwitz, Ravensbrück og Buchenwald, eller raka  vegen til et ventende gasskammer i Treblinka, for den saks skyld! Det begynte faktisk med at man måtte inneha en bestemt type pass for å få lov til å ta del i samfunnet på normal måte..

Nå er dette på ingen måte et forsøk på å antyde at vi beveger oss i retning av å opprette torturkammere for de uvaksinerte! Likeså ligger det en vesensforskjell i at det forsåvist er frivillig å forbli uvaksinert, mens det i sin tid vitterlig ikke var noen vei ut for de av jødisk opphav! Men ikke desto mindre, er det de nøyaktig samme kreftene som er i sving i det vi nå befinner oss i en situasjon der vi har fått en massesuggesjon som utvikler seg i rasende fart i hht å stadig gå lengre i å godta ting som under normale omstendigheter ville vært ansett for uhyrligheter..

I disse dager, blir det nemlig mer enn antydet at neste skritt på veien, er å fjerne naturlige antistoffer som grunnlag for koronapass, samt å foreta en kraftig utvidelse i hht de områder hvor et gyldig sådant er påkrevd for adgang. Følgelig, er jeg personlig livredd for at jeg nå står i fare for å miste muligheten til å tjene til livets opphold, og derav vil tvinges til å la meg vaksinere.. Og jeg har jo gjentatte ganger vært inne på at det er nettopp dette presset som legges på de naturlige immune til å la seg vaksinere som ligger til grunn for min skepsis til vaksineprogrammet som sådan. Så at det nå later til å være sterke krefter i sving for å få gjennomført en tvangsvaksinering av samtlige, i det antistoffer produsert på naturlig vis ikke lenger skal ansees for ‘gyldig’ immunitet, så er jeg kort og godt vettskremt. For med dette, så kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være noe mer i den forbannede sprøyten! – Og med ‘noe’ mener jeg da noe ukjent som jeg absolutt ikke vil ha i meg!!

For min del, må det i så fall gjerne pålegges oss som avstår fra å la oss vaksinere å ta et eventuelt sykehusopphold for egen regning, og/eller eventuelt bli plassert bakerst i køen dersom vi skulle bli alvorlig syke som følge av vårt valg. Så langt kan jeg faktisk strekke meg uten problem! Jeg tar mer enn gjerne denne risikoen på egen kappe! Det eneste jeg ber om til gjengjeld, er at folk våkner opp, og ser den uretten som blir begått, og hvilke krefter som er i sving før det er for sent!..

* Mer om pandemien er bla.a å lese i innlegget Hvor går grensen?