En solfylt vårdag oppfyller gjerne de (- når sant skal sies) regelrett urimelige krav til vær- og føreforhold som må være oppfylt for at Pepsi skal gå med på å sette så mye som en pote utenfor døren. – Men om det allikevel ikke lot seg gjøre med noen ‘familietur’, siden både Rusken og Knert ute på egne ærend, så fikk vi i det minste tatt oss en jentetur!  

Med katt i kaninutfordring..

Dolly (t.v) og Tufsa holder sammen som erteris, både ute og inne. Det er også disse to som ikke har noen grense for hvor langt hjemmefra de er villige til å  bli med å gå, for ikke snakke om at de faktisk kan bes vente utenfor enhver bygning jeg måtte gå inn i, hvorpå de står som påler til jeg kommer ut. – Faktisk er det særs langt mellom de hunder som en kan stole like solid på i forhold til at de vil forholde seg til dette her slik som disse to..

Disse to har det også med å forårsake massive ‘jaw-drops’ ved å utvise en regelrett absurd synkronitet/samstemthet, hvilket i dette tilfellet innebar å samtidig snu seg vekk fra kamera, samtidig som de beholdt både vinkelen- og poseringen i forhold til hverandre..

Hva Pepsi angår, så brytes det jo også totalt med artsrelatert adferd, men med utgangspunkt i motsatt ytterlighet, kan en vel nesten si, for hun setter jo i en pipekonsert ut av denne verden i det avstanden til utgangsdøren overskrider en max 200-300m på skogsvei (til enden av innkjørselen på bilvei).

..- Og her sees hun i det grensen hennes er nådd, hvorpå hun altså setter seg ned og piper non-stop til vi snur. Om en skal avgårde et sted til fots herifra, så bør en dermed helst besørge at dette skjer utenfor Pepsis synsfelt. For om hun står ved veikanten når jeg skal på jobb, så kan det være at den samme ‘gråten’ som fulgte når en gikk til, er den som møter deg i et omvendt cresendo ved hjemkomst! Da kan det nemlig være at hun brått dukker opp fra buskaset på samme sted som hun ble ‘forlatt’. Hvorvidt hun da har stått der hele tiden, er jeg imidlertid langt i fra sikker på, for å si det sånn, men det er faktisk kun ett annet alternativ, hvilket er at hun vet hvilket tidsrom jeg kommer hjem, hvorpå hun da setter seg til og venter..

Tufsa var definitivt den som hadde dagen m.h.t å ville la seg fotografere. – Og når Tufsa først er i den respektive poseringsmodus, så leverer hun imidlertid så det holder. Da er det praktfullt som gjelder!..

  Dolly, derimot, var i den modusen som tilsier at her gis ikke det kameraet en dritt! – Og den beste måten å gjøre det på, er å sitte plantet i den perfekte ‘pose’, for så å tverrvende akkurat i det øyeblikket en trykker fingeren på utløserknappen..