Nå har det gått tre måneder siden ballongen sprakk for kronprinsessesønnen Marius Borg Høiby som følge av bersjerkgangen i eks-kjørestens leilighet. Dernest har det rent på med nye hårreisende avsløringer nesten hver eneste dag, med den følge at media har gått fullstendig ‘bananas’ og folket er i harnisk. 

Bortsett fra advokaten hans, er det så vidt meg bekjent ikke en kjeft som har tatt fyren i noe som i dethele tatt kan minne om forsvar siden den første uken, hvor en og annen kom med en sped påminnelse om uskylden inntil det motsatte er bevist. Også jeg har gitt både Høiby selv- og kronprinsparet det glatte lag, men nå er stemningen altså så massiv- og så til de grader unison at det faktisk grenser mot kjedelig. 

Å delta i et hylekor der absolutt alle synger på den eksakt samme visa, er jo vitterlig ikke noe for meg. Jeg gikk dermed rundt i hellig overbevisning om at mitt siste MBH -innlegg var skrevet, -inntil det brått slår meg: 

Kan jeg klare å argumentere Marius’ sak på et vis som faktisk kan touche borti sympatinerven hos folk, -min egen innkludert??

Fargerike fellesskap er urealistisk

For å begynne med det jeg faktisk har en bestemt formening om, så er de forholdene som har blitt avdekket i forbindelse med Marius Borg Høiby (heretter omtalt som MBH) mer enn alvorlig nok som de er, om ikke media skal gjøre det enda verre i form av formuleringer og regelrette feilopplysninger.  Her tenker jeg først og fremst på hvordan de har fremhevet de illegale rusmidler fyren var påvirket av, og med det undergravd det faktum at det er ytterst få rusmidler som trigger aggresjon i den grad alkoholen gjør det. Men alkohol er imidlertid stuerent i folks bevissthet, slik at det dermed får en mer sjokkerende klang ved å pinne det til kokainen.

Om dette her gjør noe fra eller til på folks oppfatning av MBH vites ikke, men jeg mener nå at det å omtale en sak i et riksdekkende media med tilsynelatende respekt for seg selv, er det å besørge at det en formidler faktisk er korrekt det minste en kan forlange. Men ikke desto mindre, er det nok ikke her det kan forventes å kunne frembringe noe Marius-sympatier, for å si det sånn!

Jeg har imidlertid hele veien hatt en nagende følelse av at det ligger ett eller annet i det å vokse opp som landets kommende dronnings uekte sønn.. I kraft av ekteskapsinngåelsen med Norges kronprins som skjedde da Marius knapt var fire år gammel, blir hans mor altså landets kronprinsesse, for så at han får to halvsøsken, hvorav den eldste blir arveprinsesse- og den andre prins. Haan selv, er og blir imidlertid den eneste i denne kjernefamilien med et borgelig etternavn og blottet for titler. Kort fortalt, ble MBH et konstitusjonelt problem som treåring, da moren og kronprinsen ble sammen, for så at han forblir i denne unike rollen som kronprinsessens ‘løsunge’ hele veien inn i voksen alder.

Dette er jo nødt til å gjøre skade på et barnesinn, tenker nå jeg, uansett hvilken innsats som måtte ha vært lagt i at han skulle føle seg som et fullverdig familiemedlem, og alt det der. Men hvordan ting har fortonet seg innenfor husets fire vegger, er det jo faktisk bare kronprinsfamilien som vet! Men uansett, tenker jeg at den rollen han ble gitt er nødt til å ha kommet med en viss grad av giftighet, for å si det sånn. Uansett hvilken innsats Haakon, Mette-Marit og øvrig familie har lagt ned i at det ikke skulle bli så, er jo uansett realiteten at Marius var-, er-, og alltid vil være ‘the odd one out’ i denne familien. Det finnes bare ikke noen vei utenom når du har etternavnet til ‘hvermannsen’ og familien din er kongelige høyheter, så langt jeg evner å se.

Samtidig med denne uungåelige utenforskapen, er det imidlertid ingen tvil om at MBH har hatt en særs priviligert oppvekst, -og voksenliv frem til alt raknet. Det kan til og med godt tenkes mor og stefar har vært enda rausere på den materielle fronten ovenfor ham, som en slaags kompensasjon for den nevnte ‘utenforskapen’. Hvorvidt så er tilfelle, vet selvsagt ikke jeg, men ut i fra det vi har sett, så kan en i det minste trygt slå fast at det iallefall ikke har vært noe mindre som har blitt sendt i hans retning! Så om ikke MBH ble ‘født med den berømmelige sølvskjeen i munnen’, fikk han den stappet inn i munnen som 2-3 åring da mor og bonusfar ble sammen, hvilket innebærer at han uansett ikke husker noe fra livet før.

– Og beklagelivis, er det nå slik at vi mennesker ikke evner å ta innover oss hvor priviligerte vi måtte være dersom vi ikke har noe minne fra å ha måttet leve uten disse godene. Til tross for at mine foreldre vitterlig gjorde en heroisk innsats mht at vi skulle vite at vi vokste opp i et i-land, så må også jeg ærlig innrømme at dette er mer eller mindre teoretisk kunnskap, i det jeg aldri har opplevd noe slikt som ikke å vite hvordan jeg skal kunne klare å skaffe mitt neste måltid. Denne tilkortkommenheten bevises jo til fulle ved at jeg, liksom de jeg voste opp med glatt kunne se TV-bilder av afrikanske sultkatastrofer uten å plages nevneverdig. På det verste gyste en litt, -før en snudde ryggen til og lekte videre. Og dette er det også all grunn til å gå ut i fra gjelder like forbannet for de som er mer bemidlet enn hva tilfellet er for den gjengse nordmann. Vi kan dermed lett se hvilke privilegier en fyr som MBH har levd med, og dermed blir den logiske slutningen når han oppfører seg på et vis som peker i retning av at han ikke vet å sette pris på de respektive privilegier som har vært ham til del, -men for MBH er imidlertid dette lagt i fra like opplagt.

Ut i fra den innsatsen familien åpenbart har lagt ned i å skjule Marius’ ‘unoter’, om en kan kalle det dét, så er det vel hevet over all tvil at det å opprettholde en plettfri fasade har vært gitt en i overmåte høy prioritet i denne familien. Dermed følger jo spørsmålet om hvor stor plass dette med fasade utad har hatt under oppveksten og som ung voksen. En trenger jo vitterlig ikke å være psykolog for å ha fått med seg at det å vokse opp i et miljø der fremtoningen utad oppleves å være prioritert over alt annet, og at ens verdi står og faller på den grad en klarer å leve opp til denne perfeksjonen, aldri faller heldig ut. Enten ender man opp leke fasadefokusert som opphavet, eller så gjøres det opprør ved å gå til den motsatte ytterlighet, -hvilket vi nå har fått avdekket er tilfelle for MBH. Og når dette faller sammen med en familietilhørighet som innebærer at en får ture frem uimotsagt, så er selvsagt scenen satt for en katastrofe av gastronomiske proposjoner.

Når dette er sagt, er imidlertid det altoverskyggende argumentet i mitt forsvar av MBH det faktum at han faktisk ikke er dømt for noe enda. Selv om det nesten daglig blir slått opp nye, fatale handlinger og personlighetsforstyrrelser, er det ikke pressen som foretar domsavsigelser her i landet. Mens det som går imot Høiby, og utvilsomt mer enn som så, blir tapesert over alle presseorgan i Norges land som oppleste, vedtatte og beviste sannheter, er det i bunn og grunn kun politiet som har fått høre hans versjon. Poenget er at det dermed er gitt at en forhåndsdømmer over en lav sko, hvilket vi i kjølvannet av Baneheiasaken burde ha lært at en bør bestrebe seg på å avstå fra. Som i alle andre saker, er også MBH å regne som uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Samtidig må en jo kunne være såpass realistiske at en erkjenner at det i dette tilfellet ikke er snakk om noen reell uskyld. Ei heller kan en bruke slikt som at en ikke har hatt en problemfri oppvekst som en unnskyldning for elendige valg som voksen. Jeg vil vel gå så langt som til å si at INGEN vel har hatt en perfekt oppvekst. Ett eller annet sted på veien er en vel gitt å pådra seg et mentalt blåmerke og skrubbsår, for å si det sånn. Så at MBH er ansvarlig for eget ‘crap’ er hevet over all tvil. Men skylden for at han har fått holde det gående i x-antall år, ligger imidlertid på de som har gjort det mulig for ham å heve seg over loven på det viset han har fått gjøre frem til korthuset altså kollapset 4 august.

Avslutningsvis er jeg nødt til å stille spørsmål om hva farens rolle oppi alt dette kan ha vært. Jeg kan jo ikke si annet enn at det er særdeles merkverdig at MBH nå har vært førstesideoppslag hver eneste dag i tre måneder til ende, uten at hans far, Morten Borg, som han jo bodde 50% av tiden med under hele oppveksten, er nevnt med et eneste ord! Om ‘krompen’ er den eneste av hans foreldrefigurer som er i posisjon til å kunne gi det respektive fripasset i hht loven, så blir det uansett ytterst oppsiktsvekkende at det legges et så massivt fokus på det ene foreldrehjemmet, mens det andre ikke er nevnt med et eneste ord! Borg er riktignok ikke kongelig, men han er vitterlig ikke uten status! Det har seg nemlig så at Borgs mor er en av dronningens nærmeste venninner! Og med den lagt inn i miksen, så kan en ihvertfall slå fast at den intrikate røren er komplett!!