Med høsten kom også muligheten til endelig å få begynt å bruke de fine klærne Leah fikk i forbindelse med hjemkomsten i vinter. De fleste var imidlertid for store den gang, men nå, en 8 måneders tid senere, sitter de derimot som et skudd!
Etter den høyst uimponerte reaksjonen på å bli påført fleeze-genseren som kunne brukes allerede da, kan det ikke benektes at det knyttet seg en viss spenning på å bli iført bekledning denne gang.
Og første-plagg ut var allværsjakken, som ble tatt frem i forbindelse med styrtregnet som var den første halvdelen av forrige uke.
Om du så lurer på hvorvidt påføringen av jakken ble den beskyttelsen mot det iskalde fossefallet fra himmelen den var tenkt å skulle bli, så er imidlertid svaret et ubetinget ‘nei’. Leahs preferanser i forhold til vann- og vanntemperaturer, følger åpenbart ikke min logikk. Fra hennes ståsted, innebar dette fossefallet fra oven at alt av grøfter var et eneste stort badebasseng med innlagt lekefunksjon i form av at det strømmet så morsomt i vei.
Så i det hun hopper uti og blir plaskende med vann til halvveis opp på kroppen, gikk jo selvsagt mine intensjoner om å holde kroppen sånn noenlunde fri for vann samme vei, for å si det sånn.
Men nå tåler både hund og hundeklær vann, liksom begge er vaskbare, om så skulle være (dog kun sistnevnte i maskin).
‘
Men om jakken med glidelås avstedkom uten protester eller øvrige problemer, gikk det ikke fullt så glatt med den fantastisk flotte mariusgenseren, – som seg hør og bør for en genser også må tres over hodet.
Sammenlignet med fjorårspåkledningen, gikk det forsåvidt greit å få den på. Men der var det også bråstopp hva det å ‘gå greit’ angår. Den lille logreren viste seg nemlig å ha nada forståelse i hht at dette er et flott plagg hvis materiale ikke er all verdens motstandsdyktig i forhold til å bli forsøkt revet av av en ilter frøken med et akkutt anfall av tenåringstrass!
Ergo får vi heller gjøre et nytt genserforsøk når hun har vent seg til de to med en større hodeåpning. Underskljønn er hun nå like fullt..
Hahaha….. men ho ser iallfall like stolt ut! Hunden Kira som jeg kjente, sto alltid og furta med halen mellom beina når ho fikk på seg klær…. 🙂
*hehe* Hun var vel i realiteten heller litt småsur for at hun blir bedt om å ‘vente’ for at jeg så begynner med denne bildegreia når vi er på vei inn i skogen på tur, tror jeg 😀 😀 😀