I går kveld opplevde jeg nok et sånt ‘moment’, som jeg kaller det; Altså et sånt øyeblikk hvor absurde/surreslistiske realiteter til fulle går opp for meg. Og det som kicket inn denne gang, var den totale erkjennelsen av at menneskeheten er fullstendig sjanseløs i hht å overleve som art. For når folk for det første, i fullt alvor, klarer å la seg krenke så til de grader at det er på randen av hva de makter å utstå av Asbjørns ulekalender med komiker Espen Echbo, og for det andre at dette her tas på det fulle alvor av offentligheten(!), med det som følger av førstesideoppslag og hovedinnslag i samtlige av kongerikets nyhetskanaler, innså jeg at den menneskelige adferd anno 2025 ikke er forenlig med liv..

Du grelle, glitrende tre, god dag.. 

Det var den kjente forfatteren Anne B. Ragde som i episoden der hun gjestet programmet altså kom i skade for å snuble borti den ultimate krenkelsestriggeren; Nemlig de uføretrygdede- og de som bestreber seg på å bli det. Den godeste fru Ragde gjorde nemlig noe så til de grader uhørt som å gi uttrykk for hva som faktisk er realiteten i dette anliggendet. Og sånt blir det vitterlig bråk av i denne lettkrenkede tidsalder..

For de som eventuelt ikke har fått med seg den respektive episoden, ble Ragde spurt om hva hun anser for den største forskjellen mellom hennes generasjon- og de som er unge i dag med utgangspunkt i den nyutgitte boken der hun skriver om sin egen oppvekst. Den frittalende forfatteren svarer da, som sant er følgende:

«Dagens generasjon er mer persilleblader. Alle sykemeldingene (…) Og de blir uføretrygdet nå! Det er rablende galskap!»

‘Asbjørn’ kvitterer så i kjent stil med oppfølgingsspørsmålet:

«Galskap at de er sykemeldte, eller syke, eller ..?»

Ragde responderer så umiddelbart med hva som skulle vise seg å bli selve nådestøtet i så måte i form av følgende ‘korreksjon’:

«Du skjønner hva jeg mener.. Det er syting! De er ikke syke. De er uføretrygdet». 

Og den som får æren av å gå i bresjen for det skredet av krenkelser som avstedkommer dette her, er en ung dame ved navn Gro Helene Bondevik. – Hvis etternavn umiddelbart får de berømmelige metaforiske bjellene til å ringe som besatt;

– Bondevik..

Navnet som har tattovert seg inn i bevisstheten etter det helvetet av en regjering som i sin tid ble ledet av KrFs Kjell Magne Bondevik, til tross for at de selv den gang var for et småparti å regne i forhold til Høyre som de altså var i regjeringssamarbeid med. Men forholdet mellom disse regjeringspartiene så vi imidlertid ikke et spor av, for dette helvetet av et minoritetsparti fikk dundret igjennom den ene saken etter den andre. Og ‘sak’ i KrF øyenmed er synonymt med hhv lovbestemte bortfall og begrensninger av alt som er gøy og gjør livet verdt å leve.

At en 24 åring klarer å få bildet av seg i ei sykeseng brettet ut som hovedoppslag på hjemmesiden til kanalen seersuksessen går på før rulleteksten er ferdig, er i utgangspunktet oppsiktsvekkende, selv i denne krenkelsestid. Ikke minst fordi oppslaget innebærer at de går ut mot sin egen seermagnet. Så når jeg registrerer etternavnet ‘Bondevik’ i et anliggende der det er snakk om å dunke igjennom viljen sin der så vanskelig skulle ha latt seg gjøre, tenker jeg som så at dette her kan pokker ikke være tilfeldig! – Dermed bærer det rett til googling.

– Dermed får jeg bekreftelsen på at tilfeldig var det vitterlig heller ikke, da den godeste Gro Helene er gift med gode gamle Kjell-Magnes politikerspire av en nevø.. Hun er riktignok ikke beslektet i blodet, men det relevante her er at hun dermed har fri- og tilnærmet ubegrenset tilgang til selveste gudfaren i hht å ‘få sin vilje til å skje’. Og ET krenkelsesoppslag er synonymt med et umiddelbart skred av medkrenkede, og et krenkelsesoppslag av det her kalibret.. – Ja, det utfallet sier seg vel selv.

Altså nok en krenkelsesbrudulje avstedkommet uten annen grunn en en konstatering av de faktiske forhold, fulgt av vedkommendes personlige mening rundt det respektive anliggendet. For dagens unge blir ikke kalt ‘generation snowflake’ for ingenting. Personlig, gav jeg de tilnavnet ‘generasjon skral’ for hva som må være ti år siden.. Følgelig uføretrygdes de over en lav sko, -og ei heller kan det, i sannhetens navn benektes at det er en del mildt sagt tvilsomme uføreårsaker der ute.

Her kan vi så først som sist ta tak i det garanterte argumentet med ‘usynlige lidelser’, ved at jeg kan bekrefte at jeg er fullt klar over disses eksistens, liksom jeg er tilsvarende klar over at mange opplever det belastende å bli mistenkeliggjort. Og selvsagt er det synd at dette her unektelig går ut over de med reell uføreårsak. Samtidig kan en faktisk ikke la dette hensynet overgå det å stille kritiske spørsmål rundt en ytelse som koster oss skattebetalerne uhørvelig med kroner hvert eneste år. (Ja, jeg vet at også dere trygdede betaler skatt. Men det blir jo, når sant skal sies, tett opptil en formalitet når pengene kommer (utbetales) fra den samme enhet, -altså staten, som den fratrekket går til).

Og liksom Anne B. Ragde mener også jeg bestemt at en betydelig andel av de som er uføretrygdede i dag fint kunne ha besørget hele- eller deler av livsgrunnlaget sitt selv igjennom lønnet arbeid. Når sant skal sies, er jeg igrunnen litt sånn i villrede over at denne debatten ikke er fylt til randen av syke og uføre, da det jo er DISSE denne (angivelige) ‘snyltingen’ først og fremst rammer!

For det første innebærer jo enhver urettmessig trygdeutbetaling at det blir mindre igjen i potten for de som faktisk ER ute av stand til å forsørge seg selv, og for det andre innebærer det jo også en lengre behandlingstid for de respektive søknader! Så istedet for å kaste seg ut i krenkelseskoret som denne gang altså ledes av den unge og forurettede Bondevik 2.0, burde de jo snarere gått bananas i hht å få satt en stopper for de som bokstavelig talt stjeler pengene som ellers ville kommet disse til del, for ikke snakke om har forlenget lidelsen deres i form av lengre behandlingstid.

Når det er sagt, har jeg full forståelse for at enkelte ting føles sårt. Vi har alle en ‘akilleshel’, for å si det sånn, meg selv selvsagt innkludert. Greia er bare at en ikke kan forlange at verden forøvrig skal ta hensyn til alt som berører den enkelte av oss! Om jeg skulle ta meg nær av noe som sies på en humorscene, so what!?? Vi kan da ærlig talt ikke legge ned den menneskelige humoren fordi alt som kan fleipes med vil treffe en nerve hos en eller annen! Er det noe som overveiende sannsynlig bidrar til å fremme giftige holdninger i samfunnet, er det helt ‘innafor’ å ta til orde for det, for all del. Men om det f.eks er en vits der en unge trues med å måtte ile ut og inn av et kjøkken med hhv mat- og matrester for livets opphold dersom h*n ikke skjerper seg på skolen, så kan ikke jeg hive meg på tlf. til landets nyhetsredaksjoner fordi dette var krenkende for meg som servitør! -For ikke snakke om hvilke reaksjoner som ellers i samfunnet ville avstedkommet om de hadde blitt utsatt for de replikkvekslingene som utveksles mellom oss på nettopp denne arbeidsplassen! Her får jeg servert bemerkninger som at jeg er så hvit at det grenser til gjennomsiktig, for så at jeg kan tenkes å svare noe sånt som at det holder med at jeg pisser gult til min asiatisk utseende boss! Om en skulle latt seg fornærme av sånt, der ‘krenkelsene’ går begge veier, ville jo alt som var av humoristisk, kammeratslig dynamikk forduftet! Og det samme gjelder i bunn og grunn der man er tilskuere til et show. En må rett og slett slutte å ta seg selv så jævla høytidelig!

I det en skjønner at man er i ferd med å komme innpå et sårt emne, så skru av lyden, gå på toalettet, hent noe snacks på kjøkkenet, eller whatever, og returner når talen er forflyttet seg over til noe annet.

Men om vi snur opp-ned på det hele, kan det jo også betraktes slik at de som lar seg krenke helt inn inn i celleroten av en forbannet julekalender hvis innhold er egnet for barn, igjennom nettopp denne utviste gjennomkrenkelsen viser seg sine trygdeutbetalinger verdig! En er nemlig pokka nødt til å være temmelig ‘sjuk i hodet’ for å kunne la seg krenke til randen av den fiktive ypperstenerden, Asbjørn Brekke, spør du meg!..