En trenger hverken å være ‘nett-troll’ eller mobber for å henfalle til usakeligheter i møte med noe eller noen som provoserer en skikkelig. Jeg mener.. Hvem har ikke slengt ut av seg ting som; ‘Jævla idiot!’ , ‘Er du helt tjukk i huet, el!?’ , eller lignende? Selv om en mener disse ordene av hele ens hjerte, er de alikevel ord som bør unngås, da de rett og slett ikke er argumenter. De er snarere en invitasjon til å gjøre diskusjonen om til en utveksling av fornærmelser som ikke fører noe sted hen. – Og mer enn noe annet, gjelder dette når en provoseres på nett.. 

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Jeg er selv en person med sterke meninger om det meste, hvilket kommer til uttrykk her på bloggen, så vel som i kommentarfelt hos andre. Å evne å holde inne med noe, syntes å være ren utopi for mitt vedkommende, og er man, som meg, en person som lett lar seg engasjere, må en passe på at det som ytres fremlegges på en saklig og rasjonell måte. – Uansett hvor irrasjonelt en måtte anse det som trigger en for å være.

Selv setter jeg likeså stor pris på innspill fra meningsmotstandere som mine ‘likemenn’ på bloggen, da disse bidrar til å gi et videre perspektiv på det aktuelle temaet. Men der det brukes slengbemerkninger og/eller rene fornærmelser, dropper både interessen for å sette meg inn i vedkommendes syn, såvel som respekten for ham/henne som sådan. Slike kommentarer syntes ikke å være verdt min tid, og dermed ignoreres de som regel fullstendig.

Ting er jo som kjent heller aldri ‘sort/hvitt, det er kun en uendelig serie av gråtoner’. Dvs. at alle de synspunkter og meninger er dannet etter å ha satt de positive aspektene ved det aktuelle emnet opp mot de negative. Noen ganger er det svært lett, da det er en svært så sterk overvekt på den ene eller andre siden, mens det i andre krever en langt grundigere gjennomgang. Videre har en de oppfatningene som i vesentlig grad formes ut i fra ens generelle, grunnleggende livs- og menneskesyn. Et svært så visende eksempel i så henseende, er de motsetninger som foreligger når det kommer til dette med fri abort. Ens syn i denne ‘everlasting’ tvisten, er et direkte resultat av hvorvidt en definerer et liv som påbegynt ut i fra den religiøse modellen, hvilket vil si ved unnfangelsen, eller som meg, at dette følger grensen som foreligger mellom spontanabort og prematur fødsel. Det spesielle i disse sakene, er at det er to motstridende parter som opplever en så massiv overvekt av aspekter for sitt syn at det er for en selvfølge på lik linje med slikt som demokrati og ytringsfrihet å regne. Slike saker har det derfor med å ‘trykke på de rette knappene’.. Her foreligger grunnleggende motsetninger mellom partene, slik at det som for den ene siden oppleves som rene selvfølger og absolutt, er ‘anything but’ hos den andre. Her sier det seg selv at det er svært lett å ‘koke over’ i møte med uttalelser fra motparten. Jeg mener.. Hvor mange ganger har jeg ikke selv vært nær ved å ‘riva av meg håret’ i ren frustrasjon over utspill i nettopp abortsaken!?..

Men uansett hvor hinsides en opplever det som fremlegges for å være, vil en iallefall ikke oppnå noe som helst ved slengbemerkninger, fornærmelser og ‘name-calling’. Den eneste måten det er mulig å få fremmet sitt syn på, er faktisk å argumentere. -Og fornærmelser er IKKE argumenter! – Men dog altså så lett å ty til i det en ‘farer opp’ i sinne..

Det er imidlertid en ganske så sikker metode for å unngå å falle i denne fellen:  For dersom en gjør det til en fast ‘regel’ å aldri besvare/kommentere provokasjoner før det er gått en time, vil ens evne til rasjonell argumentasjon være forbedret inntil det hinsidige. Utkommet blir dermed at en både får uttrykt ens syn i klare ord, samtidig som en gjør en god figur og vil bli møtt med respekt av de det er verdt å respekteres av, og faktisk har en mulighet til å vinne frem hos folk!