Liksom intet er så galt at det ikke er godt for noe, er det nok heller ikke noe som er så godt at det ikke er galt for noe, slik som julen. For samtidig som jeg gleder meg som et barn til denne høytiden hvert eneste år, så opplever jeg også juletiden som en regelrett oppvisning i falsk godhjertethet.. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det skjer i de dager da et stadig økende antall grelle julelys blinker epileptisk mot oss fra butikkenes utstillingsvinduer, og Cris Rea’s sang om kjøreturen hjem til jul blander seg inn i Live aid anno 1984’s spørsmål om de nødlidende i det hele tatt vet at det er jul. Det norske folk halser fra den ene fullstappede butikken til den neste med desperate blikk og svette panner i jakten på julegavene som deres verdighet ser ut til å avhenge av overgår fjordårets..

For liksom alt annet, er også julen preget av det alltidsnærværende statusjag: Huset må være mer dekorativt, for ikke snakke om mer eksklusivt dekorert enn naboens, og en bør helst sørge for å være den som er først ute med ei ferdigpyntet edelgran i stua.. Dette plager forsåvidt ikke meg, da enhver må få stå fritt til å gjøre hva pokker de måtte ønske. Men når også den givergleden som følger julen blir et statusjag, da blir det faktisk for meget, selv for meg..

At det gis voksne summer til både Frelsesarmeen, fattighuset, og hva det ellers måtte være av veldedige organisasjoner som bistår de svakeste her til lands, er i utgangspunktet selvsagt helt fantastisk. Det jeg imidlertid har problemer med å svelge, er at denne voldsomme omtanken for de narkomane, fattige og bostedsløse kun later til å eksistere i forbindelse med juletiden! I det kjøpskonkurransen med naboen topper seg io desember, er det liksom ikke måte på hvordan det flagges giverglede, hvor den ene selvsagt skal toppe den andre. Men med en gang desember det ene året bikker over til januar det neste, utvises den samme nedlatende avvisningen ovenfor de som henvender seg med en forespørsel om ‘en tier til kaffe’ som alltid råder fra januar til slutten av november. Derfor har jeg et hva som må sies å være et rimelig ambivalent forhold til julens giverglede.

Av den grunn, er mitt juleønske for det herrens år, 2019, at folk ville legge dette behovet om avstandstagen til de som har falt utenfor i dette velferdssamfunnet til side også ellers i året. For tro det eller ei, så kan vi faktisk miste alt det vi har, alle som en, allerede i morgen. Og om så, gud forby, skulle skje, ville det så avgjort vært å foretrekke å slippe denne forrakten fra omverdnen oppå alt det andre, ville det ikke?..