Kvinnedagen holder vitterlig stand fremdeles, om så det mildt sagt begynner å tynnes i rekkene av de kampsaker som i sin tid var utgangspunktet for å dedikere 8 mars til planetens hunnkjønn her på berget. Når sant skal sies, ville jeg valgt de områder som gjenstår på likestillingsfronten for oss kontra de som rammer det motsatte kjønn any day of the week..
Voksne menns rett til aksept for de barna de identifiserer seg som..
Kvinnedagen… Hele internettet later til å være fylt til randen av alt fra gratulasjoner og hyllester til kvinner generelt så vel som navngitte kvinner spesielt, til bastante meningsytringer omhandlende den slumpen som måtte restere av kvinnekampen.
Som blogger, hvis utgivelse på toppen av alt i stor grad er basert på meningsytringer, forventes det jo at jeg føyer meg inn i denne rekken. Samtidig kan jeg knapt tenke meg noe mer dørgende kjedelig og ‘waist of space’ enn å kjøre i vei på den samme plata som allerede ruller og går verden over, for å si det sånn.
Samtidig, er det jo ingen tilsvarende dag dedikert til den mannlige befolkningen, til tross for at det, som nevnt innledningsvis, er flere områder hvor det råder en ganske så graverende forskjellsbehandling av menn. Så på bakgrunn av dette, så tenkte jeg at det rett og slett kunne være på sin plass å dedikere dagens kvinneprat til menn..
For mens det i skrivende stund lyder et unisont kor med krav om å få tettet igjen det etterhvert ganske så beskjedne ‘gapet’ som gjenstår for å kunne tilskrive oss full likelønn, lider fremdeles menn en betydelig overlast i barnefordelingssaker. Selv om vi har kommet et betydelig stykke på vei til å jevne ut den durabelige skjevheten som rådet med annenhver helg- i tillegg til onsdager for de heldigstilte, er det fremdeles kvinnene som trekker det klart lengste strået i hht den daglige omsorgen for barna etter samlivsbrudd.
Samtidig som vi kvinner på denne dag kreve å få en slutt på den forskjellsbehandlingen i hht respekt som kan anes i hht hvordan kvinner og menn som ytrer seg og viser engasjement, er det menn som opplever både psykisk- og fysisk mishandling av sine partnere uten å se noen vei ut av helvetet. -For det er fremdeles lysår igjen før menn innehar den samme beskyttelsen som oss kvinner fra rettsvesenet i mishandlingssaker utenom på papiret.
Videre, idømmes gjerne menn strengere straffer enn kvinner for samme forbrytelse, liksom vi slipper unna med gudjammerlig mye mer enn vårt mannlige motstykke. Dette kommer jo i særs stor grad til uttrykk i hht sedelighetssaker, hvilket har tatt fullstendig av etter at #MeToo -kampanjen gikk overboard, med den følge at menn i dag fritt kan henges ut til spott og spe og herpet liv for de latterligste ting, liksom uten bevis what so ever. For ikke bare stiller vi kvinner med en hinsides større troverdighet i disse sakene enn den mannen på tiltalebenken som det så fint heter seg kun skal kunne dømmes dersom skylden er hevet over rimelig tvil. I realiteten, er det oftere og oftere så at han snarere må bevise sin uskyld slik at denne er hevet over all tvil. – Dessuten er en slettes ikke avhengig av å gå til anmeldelse en gang for å få noen dømt, da samfunnet som sådan faktisk har det i seg å straffe hardere enn den noe norsk fengselsvesen kan skilte med..
Jeg sier på ingen måte at de skjevheter som rammer oss kvinner ikke er verdt å ta tak i, for det er de i aller høyeste grad! Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det også er minst like mange områder i dagens samfunn der menn lider overlast. – Områder som fra mitt ståsted altså syntes å være verre enn de som rammer andre veien. Derfor tenker jeg det kanskje snarere er på tide å inkludere menn i den markeringen som per i dag har et kvinnelig monopol, slik at det istedet blir å være en likestillingsdag? – En rettferdighetsdag, rett og slett!..