I det jeg sitter å gjør min research for hva som er tiltenkt et innlegg om bakgrunnen for det stadig økende omfanget av voldelige sammenstøt mellom de beryktede innvandrergjengene, kommer jeg brått over svaret på det spørsmålet som har ridd meg- og mange med meg siden NATO trakk sine styrker ut av Afghanistan, og dermed gav Taliban fritt leide til å gjeninnta makten i landet: 

HVORFOR!??

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Med gjensidig hat for en felles agenda

Som forutsett av enhver idiot med en IQ som overgår de 42 poengene som visstnok skal kreves for å kunne åpne en dør, skred talibanerne bokstavelig talt umiddelbart til verket i hht å gjeninnta makten i Afghanistan fra det øyeblikket flyet med de siste troppene av allierte lettet fra flyplassen. Slik dette fremstår, er den respektive tilbaketrekkingen dermed fullstendig ubegripelig:

Ved å praktisk talt tilbakelevere styringen av landet til Taliban på et sølvfat, elimineres jo alt som er oppnådd ved å utkjempe denne krigen; Nemlig å knekke det regimet som huset terroristorganisasjonen Al-Quida, som jo, under ledelse av den famøse Osama Bin Laden, sto bak flybombingene av hhv tvillingtårnene og Pentagon i 2001, etterfulgt av flere andre grusomme terroraksjoner. Fra mitt- så vel som de fleste andre vestlige innbyggeres ståsted, var det som om de regelrett pisset på gravene til de som hadde ofret livet i denne krigen, samt at de like gjerne kunne ha skutt de mange etterlatte afghanerne som hadde bistått de selv. Kort oppsummert, satt en igjen som spørsmålstegn, da dette her jo fremsto som en regelrett selvdestruktiv tilrettelegging for en ny oppblomstring av vestlige angrep fra den kanten..

Men realiteten er at dette her visst faen ikke var mye selvdestruktivt. Når sant skal sies, var vel det å tilbakeføre makten til Taliban like genialt som det var kynisk, sett med vestlige øyne; Kynisk fordi de etterlatte afghanske støttespillerne, kvinnene, og forsåvidt hele sivilbefolkningen som sådan bare blir overgitt til sin egen særs ublide skjebne. – Genialt fordi verdensordenen har endret seg slik at Taliban faktisk gjør jobben for oss i hht den respektive ‘krigen mot terror’ slik ståa er i dag.

Greia er altså som følger:

IS og Taliban er jo i utgangspunktet ‘same shit, different names’. Begge er muslimske fundamentalister/ekstremister som har satt seg fore å skape en stat som styres av den mest ekstreme- og herav mest brutale tolkningen av Sharia. Begge organisasjoner er også sunnimuslimske. Men der alt tilsynelatende later til å være duket for brorskap, forbrødring og felles mål om å få bombet hele vesten hit og til helvete, er realiteten det stikk motsatte; De hater hverandre like intenst som deres felles hat for det vestlige, -hvis splid oppsto rundt 2015.

Om vi begynner ved begynnelsen, -hvilket vil si Taliban, så kom de for alvor på banen i kjølvannet av av den afghanske borgerkrigen tidlig på 90 -tallet. Organisasjonen besto i utgangspunktet av krigerske menn som hadde måttet rømme landet, og hadde utviklet en stadig sterkere aversjon mot det styret som ble satt inn i det de russiske styrkene trakk seg ut, liksom mot vesten, -fortrinnsvis USA, som hadde bistått de i hht å innta denne makten. Grunnet denne misnøyen mot vesten, som slettes ikke avtar etterhvert som disse landflyktige vender nesen hjemover igjen, for så at organisasjonen deres formelig eksploderer så til de grader i størrelse og styrke at de tilriver seg makten i landet, så bistår de til fulle den underorganisasjonen, om en kan kalle den det, hvis overordnede hensikt er å gå til angrep mot vestlige mål; Nemlig Al-Quida, -som under ledelse av Saudi-Araberen Osama bin-Laden, altså gjennomfører det ultimate terrorangrepet den 11 september i 2001.

Følgelig, ansees altså dette her som et angrep på USA som sådan, hvilket jo er synonymt med et angrep på hele NATO -kostebinderiet, som dermed drar ens ærend ned for å hhv finne Osama Bin-Laden, -død eller levende, og å knekke regimet han og hans terroristorganisasjon har fått operere under. Vi har nå fått bildet av denne dødelige duoen Taliban og Al Quida som en enhet bestående av sunnimuslimsk ekstremisme på steroider med et altoverskyggende hat mot vesten. Det imidlertid de færreste av oss har hatt den ringeste anelse om, er at det er vesensforskjell på disse to grupperingene:

For det har seg nemlig så at Taliban ‘kun’ tar seg mål av å gjøre sitt eget rike til den islamistiske stat de har satt seg mål av å styre, så ser Al Quida større på det. – Mye større; Her tenker man nemlig en islamistisk stat av globale proposjoner!

Og oppe i dette her, så faller det seg vel naturlig å spørre om hvor IS (Islamic State) befant seg oppe i dette her..

Vel.. Om du ikke husker de nevnt en gang, så har det sin naturlige forklaring; De fantes ikke enda.

Det tok jo vitterlig ikke stort mer enn et kvarters tid før de første styrkene braste inn i Afghanistan med brask og bram før det vedtas at Talibanernes Afghanistan så visst ikke var den eneste som måtte kvekkes i denne såkalte ‘krigen mot terror’. For her i denne ‘ondskapens akse’ har vi også Irak, som den gang var ledet av den tyranniske diktatoren Saddam Hussein. Hans regime delte så avgjort talibanernes agg mot vesten generelt og USA spesielt, og når det blir gitt at det lå et angrep med kjemiske våpen herifra var saken biff; Vi slo like greit to fluer i en smekk (- hvilket altså var opptakten til at Hussein hhv dømmes til døden, for så at straffen gjennomføres i løpet av forsvinnende kort tid).

I kjølvannet av dette her, så dukker en opprinnelig jordaner ved navn Abu Musab al-Zarqawi opp på arenaen i Irak. – Hvilket er mannen som grunnla Islamic State. – Altså IS.

Tro det eller ei, men IS er faktisk enda mer ekstreme i sin tolkning av de religiøse skrifter, og herav den såkalte ‘Sharia-loven’. I det herrens (u)år 2014, mens denne organisasjonen ble dannet, for så å ta fatt på klatreturen mot maktens tinde i Irak, så får denne fremveksten en ytterligere boost i form av at det strømmer på med talibanere som slutter seg til deres tropper i stedet, grunnet en eskalerende misnøye med lederskapet til Mullah Oman. Og om det ikke var mer enn galt nok, sett med vestlige øyne, at vi nå hadde fått en ny terroristorganisasjon å hanskes med som var enda mer ekstrem enn talibanerne, så skulle det fort vise seg at også de, i likhet med Al Quida, tar sikte på en islamistisk fundamentalistisk stat av globale proposjoner. – Hvilket er langt mer alvorlig, da sistnevnte tross alt bare er en liten drittgruppering i forhold til det monstret som nå vokser frem i høyhastighet!

Som følge av talibanernes stadig økende misnøye med lederstilen til Mullah Omar, eskalerer så antallet utbrytere i hastigheter, med den følge at IS dermed vokser seg stadig sterkere- parallelt med at Taliban svekkes. – Og det er her det skjærer seg mellom de to ekstremistorganisasjonene. En trenger jo vitterlig ingen doktorgrad på emnet for å være på det rene med at den flukten som talibanerne nå opplever, for så at disse avhopperne tas i mot av IS med åpne armer, flagg og faner så snart de krysser grensen til Irak, faller i særdeles dårlig jord. – Og verre skal det bli! For disse kommende Talibanutbryterne skal nemlig snart ha boostet IS til et nivå der organisasjonen faktisk kan danne en sidegruppe, ISIS-K (hvorvidt denne har en norsk oversettelse må jeg rett og slett ærlig innrømme jeg er for lat til å ta meg brydderiet med å finne ut av, da jeg ikke kan se at det spiller noen rolle). Dermed har vi brått et scenario der moderorganisasjonen, altså IS (-eller ISIS, som er den engelske betegnelsen jeg faktisk er mest vant til å forholde meg til) holder frem med å fokusere faenskapen sin mot vestelige mål, mens de nå altså har kunnet dedikere den nevnte sidegruppen til å jobbe mot en maktovertagelse av hhv Afghanistan og Pakistan. 

Og om forholdet mellom Taliban og IS allerede var nådd erkefientlig pga. avhoppingen fra førstnevnte til sistnevnte, tas hatet til et helt nytt nivå i det ISIS-K skrider til verket i hht at også Afghanistan er tenkt å underlegges deres tiltenkte globale helvetesstat.

Dermed har brått hele verdenssituasjonen slått kolbøtte! For nå er altså situasjonen den at vi på den ene siden har et Taliban som i seg selv ikke utgjør noe problem for vesten i det hele tatt, da disse overhodet ikke har noen ambisjoner om å ta faenskapen sin så mye som en meter utenfor Afghanistans grenser, mens vi på den andre har en ny, og enda ondere gruppering som attpåtil har ambisjoner om å underlegge seg et imperie i global skala. Og om ikke det var nok, så har de altså på toppen av det hele i utgangspunktet utnevnt vesten som erkefiende nummer en.

Når utviklingen dermed går så at Taliban ender med å overta den respektive førsteplassen som terrorens målskive, hadde vi altså brått et scenario hvor det å holde talibanerne i kne var det minst fordelaktige som tenkes kan m.h.t de vestlige interesser. For nå var de brått blitt transformert til det ideelle våpenet for å holde IS i eget verdenshjørne! Og om så Taliban har fått seg et solid skudd for baugen i hht at de både er blitt ‘rævkjørt’ av NATO i år til ende i tillegg til den omfattende lekkasjen av folk til IS, så har den systematiserte rekrutteringen bidratt godt til at situasjonen i de afghanske rekker ikke er verre enn at de med NATO ute av håret brått ble å kreve langt mer ressurser å få tatt rotta på enn de var i utgangspunktet. Følgelig har altså Taliban mer enn nok med å forsvare sine territorier mot IS til at det kan finnes rom for å støtte flere terroristorganisasjoner a-la Al Quida, mens IS later til å ha sett seg nødt til å sette såpass med ressurser inn på å nedkjempe de rådende regimer i egen omegn til at de får satt nevneverdige skyts inn mot våre breddegrader. Og jo lenger de kan holdes opptatt med å terrorisere hverandre istedet for oss andre, jo bedre er det jo, om en ser på det utelukkende ut i fra egne interesser.

Fra mitt ståsted, er det jo ikke til å komme utenom at den kynismen som ble utvist ved bare å pakke og dra, slik at de afghanske støttespillerne ble overlatt til seg selv, med alt av grufullheter dette innebærer, var en fullblods psykopat verdig. De ble tross alt bare etterlatt uten at det ble løftet en finger i hht å sikre deres sikkerhet, da mange kun fikk noen skarve timer på seg til å komme seg ut av landet før talibanerne kom trampende inn i byen. Like forbannet er det altså ikke til å komme utenom at det etter alt å dømme dreier seg om en genial kynisme, utført av militære som, tross alt, har fått prentet inn et mind-set som går på at de skal tjene eget land/NATO’s interesser. Og etter at IS kom på banen, er og blir disse interesser så avgjort best tjent med at våre to fiendlige islamistgrupper innfrir gjennom sitt fiendskap til hverandre. – Dermed fikk vi altså hele situasjonen snudd på hodet i form av at det ville være hinsides selvdestruktivt å ‘slanke’ Talibans styrker ytterligere nå som de ble nødvendige for at IS, med sine globale intensjoner, er avhengig av å iverksette det de har av ressurser til den respektive krigingen i eget verdenshjørne. Og når IS da overtar nedkjempelsen av Taliban, med alt hva det koster av liv og verdier, så blir det jo, sett med vestlige øyne, en vinn-vinn -situasjon.

Hvorvidt dette her er etisk forsvalig, kan selvsagt diskuteres, men her har vi i det minste en, iallefall i mine øyne, svært så plausibel forklaring på den i utgangspunktet uforklarlige tilbaketrekkingen fra Afghanistan.