Etter sigende skal den laveste formen for bevisst tenkeevne være den rotter, i motsetning til f.eks insekter, utviser ved å forstå at de er nødt til å gå for en annen løsning/ vei dersom de stanger i veggen mange nok ganger. Jeg, derimot, syntes å være som flua; Jeg lærer aldri, da jeg fortsetter å skalle inn i den metaforiske veggen i det uendelige..
Denne gang er det mitt personlige forbruk i desember som utgjør den nevnte metaforiske veggen, ved at jeg år etter år (etter år, etter år, etter år…) får det fore at jeg er søkkrik i det månedens utbetalinger er inne på konto. Herifra og ut, ligger forbruket på nivå med et afrikansk statsbudsjett, – hvilket i og for seg er en rimelig oppsiktsvekkende prestrasjon, om jeg får si det selv, med tanke på at jeg hater å gå i overfylte butikker. Men siden det meste kan kjøpes på nett i disse ulvetider, er det ingen bremsekloss ‘what so ever’..
Konsekvensen blir, som seg hør og bør, at det nok en gang er sløst over evne, med tanke på de utgifter som spyr inn i løpet av årets første måneder. – De utgifter som en vet kommer, og som en med et snev av tenkeevne dermed vil ta høyde for når de høye utbetalingene strømmer inn i det foregående årets sluttfase. Men følger jeg disse enkle, og så til de grader opplagte økonomiske grunnprinsipper? – Å neida!
Her gjør vi som vi alltid har gjort; Følger den metoden som overhodet ikke fører frem, slik at atter et år begynner i sparsommeligheten og det dørgende kjedelige måteholdets tegn.
– ‘Same procedure as last every year..’