Tro det eller ei, men Leah har en reell ‘super-power’..

Om jeg kaster ut 1, 4, 7, 10 eller en neve godbiter, har hun nemlig på ett eller annet ubegripelig vis fått med seg det nøyaktige antallet som skal søkes etter!! Dette vil altså si at hun får talt opp nøyaktige antall i løpet av det brøkdelen av et sekund det tar fra godbitene kastes ut av hånden min- til de ligger rundt omkring på bakken. 

Forsøk selv med erter e.l, og du vil innse at du er sjanseløs i hht å gjenta bedriften!..

Tiggerbanden! 

At hunder og katter kan telle, må vel kunne sies å være allmenn viten blant oss med ‘pelsbarn’. Men på papiret skal det jo kun dreie seg om et nivå tilsvarende norm i tidlig barneskolealder hos de tobeinte, -og Leahs tellekunst går hinsides utenfor dette metaforiske papiret.

Om du har en pakke tørre erter e.l, og kanskje en som kan foreta kastingen, for å få det hele mest mulig autentisk, av alt fra 1-2 til en neve med erter etter mørkets frembrudd, så innser du umiddelbart hvor hinsides din egen mentale kapasitet dette er. Du vil etter alt å dømme ha 100% treff på tre stk i kastet, mens fire brått vil kreve at du konsentrerer deg om oppgaven. Men allerede fra fem, så begynner du å slite, på seks sliter du skikkelig, og fra syv og oppover har du ikke en snøballs sjanse i helvete en gang. Treffer du på noen kast fra syv og oppover, er det et lucky guess, og ikke at du visste antallet.

Jeg har m.a.o ikke peiling på antallet de gangene jeg bare tar en neve opp fra posen og hiver av gårde, men Leah fyker i vei og snapper opp den ene etter den andre i nitropspeed, for så at det går rett tilbake til siden min for å se om det kan komme et nytt kast i det den siste godbiten er funnet og fortært.

Før vinteren kom, -altså da vi ferdes på bar bakke, gikk jeg vel ut i fra at det var opphøret av lukt som fortalte henne at siste bit var funnet. Men med snøen blir jo denne stivfinnerleken i utgangspunktet litt ampurtert, da det kun kan kastes der det lar seg gjøre for henne å lete uten å stå i snøfonner til over hodet.

Følgelig, har leken ofte blitt betydelig forenklet ved at vi bare har kastet utover inne på det måkede boligfeltet for å holde kunsten noenlunde ved like. Men så blir det meg brått bevisst at hun plukker de opp i en sånn vannvittig hastighet, i tillegg til at hun ikke så ut til å bruke nesen i det hele tatt!

Og dermed var det full eksperimentering her ute, med en særs samarbeidsvillig logrende forsøkskanin, som fikk spise seg mett på godteri..

Og når et eksperiment slår ut på samme vis gang etter gang etter gang, så er en jo til slutt bare pokka nødt til å erkjenne det som skjer, hvor utrolig, absurd og surrealistisk det enn måtte være i utgangspunktet.

Med tanke på at Leah kun er ett ær gammel, og dermed ikke har hatt tid nok på planeten til å få trent opp noen master-skills om så vi hadde gått all in for det, anser jeg det dermed trygt å kunne gå ut i fra at dette er en suoer-power som går igjen hos hunder. Derfor ville det vært artig å hørt om andre firbeinte supertellere, i tillegg til at jeg lurer på om andre også har gjort seg opp noen tanker rundt dette..

– Å berømme hunden for luktesans etc kan vi liksom leve med, da det dreier seg om en ren sanseegenskap. At mennesket også skal komme til kort på områder som går på rent intellekt tror jeg imidlertid så gjerne skjules etter beste evne, da det jo gruslegger vårt grandiose selvbilde i hht å skulle være interlektuelt overlegne..