Jeg er syk.. For første gang siden den 24 timers omgangssyken som kom som kastet på meg vinteren 2007, er jeg redusert av sykdom. – Dog ikke av omgangssyke denne gang, for så galt er det ikke. Jeg har imidlertid blitt sammet av en kraftig forkjølelse av typen som inkluderer et snev av feber (som forsåvidt er håndtert med et par Ibux), pottetett nese, og en vond hoste som er det desidert mest plagsomme. Jeg føler meg med andre ord litt ‘tufs’..

Hadde jeg derimot vært en mann, ville imidlertid denne tilstanden vært betraktet for å være livstruende..   

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har imidlertid også en rimelig spesiell måte å forholde meg til det å bli syk på; I mitt forkvaklede sinn, ansees det nemmelig for et nederlag å bli redusert av sykdom generelt, og slikt som feber, forkjølelse og influensa spesielt. Av den grunn, er det at jeg har evnet å gjennomføre arbeidsdagen i resturanten som jeg ellers ville ha gjort, vært av avgjørende betydning for at humøret er helt OK. At det føltes som om jeg var nær ved å svime av da jeg kom inn døren hjemme, mens halsen føltes som et åpent sår med salt i, er til å leve med, så lenge det ikke greide å svekke meg i hht jobben som ble gjort. Med andre ord; En ubetinget seier til meg over virushelvetet i de gales verden!..

Mitt issue her, er jo en slags fornektelse, kombinert med en aversjon mot alt av fysisk svakhet.. De fleste menn jeg kjenner, har imidlertid hva en må kunne si er et temmelig motsatt ‘issue’ i hht det å bli syk. Her er net nemmelig såvisst ikke snakk om hverken fornektelser eller reservasjoner mot å gi etter for ubehaget! Hvorvidt dette bryter med alt de ellers måtte påberope seg av macho egenskaper, er de fullstendig uforstående til. – For i deres øyne, er det de nå er rammet av, langt alvorligere enn som så, må vite!.. Om de beviselig skulle være smittet av meg, og jeg derfor har full visshet mht hva det dreier seg om, føyser de bort som om det var det dummeste de har hørt..

Aller mest patetisk, er det for meg når de begynner med ynkingen sin.. Der ligger altså typ vrakrestene av den sterke, tøffe og uredde fyren en kjenner, og presser frem hva som er best beskrevet som sutrende spedbarnslyder i mannsstemmeformat! Når dette setter i gang, kan jeg ikke si annet enn at jeg blir et elendig menneske, og en enda dårligere venn. Dette er bare noe jeg ikke evner å forholde meg til, og forlater dermed skamløst dette metaforisk synkende skipet, og etterlater de menneskelige vrakrester til sin egen lidelsesskjebne..