Tar en aldri så liten, men dog velfortjent pause fra den gråtunge novembertragedien som har holdt stand i uker til ende med å ta frem det ene bildet av de talløse forsøk som ble ‘keep-sake’n ved siste fullmåne..
Dessuten føltes det borderline nostalgisk å se dette her, hvorav de respektive sprekker i skylaget skal være det siste jeg så av himmelen før det tetnet seg til det blytunge grå skylaget som har klort seg fast i all den tid som er gått i etterkant..
Å få ett eneste ‘verneverdig’ resultat ut av et uendelig antall knips lyder jo unektelig i overmåte stusslig i utgangspunktet. Men når en tar det med i betraktningen at det tok årevis med utelukkende mislykkede forsøk på et månebilde der jeg fikk med konturene, og ikke bare utkom som en lysende ‘klump’ som vist på bildet under, så er selv 1/1000 for braksuksess å regne..
..- Og dette er faktisk blant de månebildene som ble ansett for å være de mest ‘vellykkede’ i så måte, -og det sier jo sitt!
Det som skulle til for å i det hele tatt å ha muligheten til å lykkes, viste seg å være et sånt nedlastbart kamerateleskop. – Dessuten hjalp det vel også litt på at det dreide seg om supermånen som var tidlig på høsten.
Nå skal det imidlertid sies at jeg har optimalisert skarpheten, samt boostet tydeligheten ytterligere ved å bygge på med halvtransparente versjoner. Men ikke desto mindre, fikk jeg i det minste noe som kunne forsterkes! – Og det er iallefall hinsides mye mer enn en kan si om den lyskulen på bildet over, hvor det ikke var et skvatt som kunne gjøres hverken fra eller til..
månen er egentlig utrolig fin, men ja. umulig å få et skikkelig bra bilde om man ikke har råd til masse fancy utstyr.
Det er ikke sånn at jeg vasser i penger heller, så selv om den ikke var sånn superdyr er det vel ikke noe en prioriterer om en ikke er en ‘space-geek’ *hehe* 😉
Vakre månen!
Ja, den er et fascinerende himmellegeme. Ikke bare fordi den er flott visuelt sett, men fordi dens størrelse i forhold til jorden gjør at den har en såpass stor påvirkning på naturens gang her på jorden. Om vi ser bort fra dvergplanetene, som Plutos Charon, er jorden den av planetene som har den største satelitten i forhold til egen størrelse
Mine månebilder blir som regel litt som ditt “mislykkede”, ja! Det øverste bildet ble knallflott! 😉
Takker så mye <3
– Ut i fra egen erfaring, tror jeg det vanskelig skal la seg gjøre å få til noe annet enn den lysende kula uten et sånt kamerateleskop (ev. andre hjelpemiddel for månebilder)
Er det et fysisk kamerateleskop? Eller en app du kan bruke på mobilkamera?
Jeg bruker en mobil-app jeg fant via søkeordet ‘kamerateleskop’, eller noe i den duren. Videre vil de fleste telefonkamera trenge nedlastbare apper for flere innstillinger for å redusere lyset/hvitballansen. Det later imidlertid ikke til å være noen fasit på disse innstillingene, da den ene dagen, -eller natten blir vel det riktige å si her *hehe*, åpenbart ikke er den andre lik (selv om det vitterlig ser sånn ut i utgangspunktet), så her er en bare nødt til å prøve seg frem.
For min del, har det også vist seg nødvendig med et stativ eller noe, da den minste mikroskopiske bevegelse er nok til at bildet blir ubrukelig.
Aha, tusen takk for tips! 🙂 Jeg søkte faktisk etter app, og så det var noen, men trodde ikke helt på det 😀