Tar en aldri så liten, men dog velfortjent pause fra den gråtunge novembertragedien som har holdt stand i uker til ende med å ta frem det ene bildet av de talløse forsøk som ble ‘keep-sake’n ved siste fullmåne.. 

Dessuten føltes det borderline nostalgisk å se dette her, hvorav de respektive sprekker i skylaget skal være det siste jeg så av himmelen før det tetnet seg til det blytunge grå skylaget som har klort seg fast i all den tid som er gått i etterkant.. 

Å få ett eneste ‘verneverdig’ resultat ut av et uendelig antall knips lyder jo unektelig i overmåte stusslig i utgangspunktet. Men når en tar det med i betraktningen at det tok årevis med utelukkende mislykkede forsøk på et månebilde der jeg fikk med konturene, og ikke bare utkom som en lysende ‘klump’ som vist på bildet under, så er selv 1/1000 for braksuksess å regne..

..- Og dette er faktisk blant de månebildene som ble ansett for å være de mest ‘vellykkede’ i så måte, -og det sier jo sitt!

Det som skulle til for å i det hele tatt å ha muligheten til å lykkes, viste seg å være et sånt nedlastbart kamerateleskop. – Dessuten hjalp det vel også litt på at det dreide seg om supermånen som var tidlig på høsten.

Nå skal det imidlertid sies at jeg har optimalisert skarpheten, samt boostet tydeligheten ytterligere ved å bygge på med halvtransparente versjoner. Men ikke desto mindre, fikk jeg i det minste noe som kunne forsterkes! – Og det er iallefall hinsides mye mer enn en kan si om den lyskulen på bildet over, hvor det ikke var et skvatt som kunne gjøres hverken fra eller til..