I motsetning til mine mer konservative landsmenn, er Prinsesse Märtha Louis min personlige favoritt blandt verdens konglige, -etter den selvskrevne kongen i så måte, britenes prins Harry. – Kokain-sniffende forfatterektemann, avkall på sin opphøyde kongelighet og engleskolering (for djevelske priser) til tross; Prinsesse Märtha Louise har denne våren vist at hun fremdeles evner å sjokkere ‘livskiten’ ut av royalister over det ganske land. Men ser en bort fra det rasistiske oppkomme som seg hør og bør følger valget av en farget kjæreste, er det like fullt ved hennes livssyn skoen trykker. – Et livssyn hvis tro som paradoksalt nok ansees som sinnsforvirret svada av de samme menneskene som (fremdeles, i det herrens år 2019) hengir seg til en tro hvor jomfrufødslel akkopagnert av et englekor bare er begynnelsen..
Det er ingen hemmelighet folk som tenker selv, tør der andre tier, og går mot strømmen har en king size stjerne i min [figurative] bok, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Samtidig kan det ikke stikkes under en stol at det for enkelte krever enda mer guts å våge å gå sine egne veier enn for oss tilhørende den ‘gemne hop’, og for mer enn noen andre, kan det såfremt jeg kan se, må dette gjelde de konglige.
For disse er jo det overordnede formål for deres ringe tilblivelse i store deler av befolkningens øyne ansett å være ivaretagelsen av fedrelandets tradisjon med stor ‘T’. -Og i samtlige monarkier som er meg bekjent, består grunnstammen av forkjemperne for å holde denne tradisjonen tro av det respektive kongedømmes kristenkonservative (eller hvilken religion det måtte være som har herredømmet i det aktuelle riket). Resultatet har vært at det i disse instanser er blitt tviholdt på forlengst utdaterte elementer med nebb og klør. – Inntil nå..
Når det kommer til hvordan vår kongefamilie har brast ut av de tradisjonelle forkvaklede rammer som har stått standfast i de royale kretser flerfoldige årtusner, føler jeg [dog fullstendig uberettiget] en nærmest overhveldende av min folkelige tilhørighet. Fra den dagen daværende kronprins Harald slo sin adelige neve i bordet for retten til å bryte med tusenvis av år med innavl, for istedet å gifte seg med frk. Sonja Haraldsen av den gemne hop, har det norske kongehuset stått frem som foregangsroyale. Grunnet hva som etter alt å dømme kun må sies å være jævlig flaks, klarte vi i 1905 å plukke ut den kandidaten for den ledige stillingen som Kong Haakon Vll av Norge som hadde det i seg å gå for modernisering. -En egenskap som har vist seg å eskallere i styrke fra den nevnte Haakon, via Olav, og til dagens Harald V’s uforbeholdne aksept av tronarvingens valg av ei alenemor med en frynsete fortid, – i tillegg til hans søsters enda mer kontroversielle oppkomme i så måte.
– Den kontroversen som ligger i prinsessens spirituelle tro, hvilken består av elementer som gjerne faller inn under sekkebetegnelsen paranormale, er ei betydelig hardere nøtt å knekke enn det å få de nevnte kristenkonservative stabeis på gli m.h.t et i utgangspunktet tvilsomt, -men dog dypt angrende og nyfrelst til randen dronningemne med evne og vilje til ydmykt å be om tilgivelse ta avstand fra sitt tidligere livs synder. Som hell var, viste ikke bare daværende Mette-Marit Tjessem Høyby seg å ha et forbløffende talent i hht å kunne la seg forme i tråd med de kristenkonservatives dronningideal. Men hennes utagerende adferdsmønster som en av folket blir på denne tiden overgått av sin kongelige svigerinne i det hun dropper de første indikasjoner på et livssyn som avviker fra det kristne..
Er det noe som sitter som naglet fast i de konglige instanser, er det dette med bekjennelsen til nasjonens religiøse kulturarv. Jeg mener.. Et flertall av det norske folk, hvilket er et av verdens mest opplyste, -og derav ikke troende på planeten, forlanger jo at de konglige, av en eller annen merkelig grunn, skal fremstå som trogne tilhengre av den kristne tro. Selv ikke kong Harald den tollerante, -for ikke snakke om hans etterkommende sønn har turt så mye som å pirke borti den illusjonen for sitt eget vedkommende! – Men slik jeg ser det, gjøres det alikevel så til de grader gjennom deres støtte av prinsessens ugjenkallelige skrinlegging av den hebraiske mytologien. -Og hvordan konge og kronprins evner å utvise full aksept for Marthas hedenske kromspring uten å tape anseelse hva monarkiet angår i folket, overgår rett & slett min nesegruse beundrende fatteevne.
Selv om jeg i aller høyeste grad er åpen for at det finnes betydelig mer ‘mellom himmel og jord’ enn det vi kan sanse, -eller vitenskapelig bevise, for den saks skyld, er min grad av åpenhet for elementer innen det paranormale såpass begrenset i forhold til prinsessens at jeg ikke på noen måte kan sies å prosedere min trosfelles sak her. Når det er sagt, kan jeg imidlertid ikke begripe hvordan folk over det ganske land latterliggjør de paranormale fenomen/elementer som er tilhørende hennes spirituelle virkelighetsbilde, mens det å bekjenne seg til det som presenteres gjennom kristendommen (og andre religioner) ikke reiser så mye vsom et øyenbryn! For om en skal foreta en sannsynlighetsberegning, -eller det bør vel snarere betegnes som en usannsynlighetsberegning, hvorpå en stiller de essensielle nytestamentlige berettelser (det gamle testamentets historier utelukkes som en selvfølgelighet da selv paven har forkastet slikt som skapelsesberetningen som en korrekt gjengivelse) opp mot essensen i prinsessens lære, vil jeg faktisk uten å nøle påstå at den nevnte kongsdatterens engler kommer ut av det med en knusende seier!
Som sagt, dreier ikke dette seg om hva jeg personlig anser for å være en sannsynlig sannhet som sådan, da jeg er nødt til å ha en eller annen indikasjon av en viss troverdighet for å kunne helle i den ene eller den andre retningen. -Og det har jeg hverken hva angår prinsessens engler eller kristendommens beretning med utgangspunkt i en jomfrufødsel som skal ha funnet sted i en stall akkopagnert av en skokk syngende engler av det bibelske slaget. Det samme gjelder slikt som trasking på vannflater, å få mat nok til en hel horde ut i fra noen skarve brødbiter, osv, liksom helbredelseskunsten av det uhelbredelige på begge sider..
Likeså fullt, har jeg intet konkret som utelukker eksistensen av en eller annen form for åndelig(e) vesen(er) utenfor vår sanselige bevissthetssfære av det slaget Martha har gitt betegnelsen ‘engler’. -Anser jeg en slik eksistens for å være særlig sannsynlig? Nei, overhodet ikke! – Men jeg kan heller ikke avfeie fenomenet som motbevist. Hva den kristne lære angår, er imidlertid ståa i vesentlig grad en annen, da religionen er bevist å være en konstruksjon av den romerske keiseren som rådet et par-tre hundre år e.kr, og inneholder en rekke graverende historiske faktafeil som utelukker at de angivelige hendelser faktisk kan ha funnet sted. Når det er sagt, vil jeg på ingen måte utelukke eksistensen av den historiske personen Jesus, og ei heller at denne var i besittelse av noen temmelig bemerkelsesverdige paranormale evner (typ; klarsynt med healing-evner a-la Snåsa-mannen). Men intet desto mindre, var han i så tilfelle like fullt et menneske av kjøtt og blod hvis unnfangelse fant sted på ‘gamle måten’. -Hverken mer eller mindre.
På bakgrunn av dette, blir det dermed fullstendig absurd for meg å fritt kunne ‘disse’ prinsesse Martha Louises livssyn samtidig som det skal råde en full aksept for det verdensbildet som presenteres gjennom etablerte religionene.
Så stå på, Märtha! Verden trenger slike som tør stå i stormen med sin annerledeshet!