“Om 100 år er allting glemt”, sies det. Men når sant skal sies, er ‘allting glemt’ i god tid før den tid, da elimineringen av ens respektive ‘wrong-doings’ skjer i det øyeblikket vi forlater den legemlige tilværelse i nært opptil samtlige tilfelle . – Hvilket er et pussig fenomen som i særdeleshet kommer til uttrykk når det er prominente personer personer som tar kvelden. – Slik som f.eks dronning Elizabeth II..
Forrige torsdag gikk inn i historien som enden på en æra; Britenes dronning Elizabeth ll dør 96 år gammel etter å ha besittet tronen i rekordlange 70 år, og all verdens publikasjoner overgår både seg selv og hverandre i sin lovprisning av hennes liv og virke. – Og for all del; Dama har unektelig viet sitt liv til denne rollen, i begrepets fulle betydning. Men ikke desto mindre har dronningen vært et menneske av kjøtt og blod, akkurat som deg og meg. -Og mennesker av kjøtt og blod, driter som kjent på draget med jevne mellomrom. -Så også HRH Queen Elizabeth II.
Ut i fra den (så til de grader massive) pressedekningen hennes [ikke så alt for overraskende] død [må det være lov å si for en som er godt inne i sitt 97 år] er blitt til del, skulle man imidlertid tro det var en kvinnelig Jesus-skikkelse vi hadde med å gjøre her. For her er det lovsang på steroider av et liv som ut i fra de talløse resymeene av hennes liv og virke har vært friere for synder enn vårherres eget avkom sies å ha vært! – Glemt er den distanserte kongelige barneoppdragelsen. Om mulig enda mer glemt er det at hun nektet sin førstefødte å gifte seg med den borgerlige dama han ville ha, for så å presse et ekteskap ut av den allerede forbigåtte kvarter-lange romansen med en adelig tenåring – med alt av de (mildt sagt) uheldige konsekvenser dette førte med seg. – Og glemt er ihvertfall det faktum at hun lot de to kusinene Nerissa og Katherine Bowes-Lyon forbli stuet vekk på en særs godt skjermet mentalinstitusjon fra de ble lukket inne rundt 1940 og frem til den siste av de døde så sent som i 2014 uten så mye som å avlegge en eneste visitt..
Ikke sånn å forstå at dama var ondsinnet eller noe, da det er all grunn til å tro at hun handlet ut i fra det handlings- og tankemønsteret hun var oppdratt- og drillet i fra hun fikk sin livsoppgave forseglet, men noen helgen med et nært opp til 100 årig liv fritt for feilgrep har hun dog ikke levd!
Om dronningens nekrologer er aldri så ‘parfymerte’, kan jeg vel allikevel ikke si annet enn at dette fenomenet virkelig har vært morsomt i forbindelse med ektemannen, prins Philips død for et par år siden! For mens ‘the grand old lady royals’ blemmer tross alt avstedkom hennes streben etter adelig perfeksjon på steroider, så er også ettermælet til den bannende, flåkjeftede, tidvis vulgære, og derav i mine øyne særs likendes prinsen hennes like forbannet en lytefri Jesus-skikkelse verdig!
Og her kan jeg liksom bare ikke fri meg fra å ønske en har muligheten til å få sett ens egne nekrologer og minneord fra det hinsidige. For med tanke på hvordan de har klart kunststykket å saliggjøre fremstillingen av den godeste dronning-gemal- og hertug av Eddinborough sitt 100 år lange liv uten at det fremstår falskt, så dør jeg jo rett og slett etter å få vite hva som blir den gjenstående sannhet om mitt! For alvorlig talt.. Når det har gått så til de grader glatt å underminere alt fra nazi-forbindelser til det mest upassende av uttalelser i Phillips tilfelle, så bør vitterlig denne løgnaktige guddommelighetens ettermæle også bli meg til del!
det sies man skal si om døde kun noe fint eller ingenting, så kanskje det er det som gjelder
Ja, man skal jo ikke snakke stygt om de døde..
Det er bare at jeg syntes dette blir for dumt. For om en først skal omtale et liv, – eller hva som helst, egentlig, så bør det være ærlig, ellers er det like greit å la være. For når en kun blåser opp det positive og fullstendig eliminere alt som kan minne om noe kritikkverdig, så blir jo hele fremstillingen en løgn, og hva er vitsen da, liksom?.. 🤪