Mens det eksempelvis ikke finnes det nettroll som evner å kunne vippe meg av pinnen, er bare tanken på å stille på et offentlig kontor nok til at jeg får fullstendig panikk.. Likeså er jeg blandet de som aldri nøler med å buse ut med mine hjertens meninger, uansett hvor kontroversielle de måtte være, samtidig som jeg får fullstendig noia i det jeg må ta i mot besøk fra folk jeg ikke kjenner. – Men å snakke med fremmede på gaten, er derimot fullstendig uproblematisk!
Jeg er med andre ord fullstendig umulig å forstå seg på, ikke minst for meg selv. For dette er jo unektelig for en vandrende selvmotsigelse å regne!
Videre, kan det fortelles at jeg er intet mindre enn en racer når det kommer til å kjempe andres kamp. I det det er en annens urett det er snakk om, eksisterer nemlig ikke den minste uro hva det offentlige angår. Da braser jeg inn med brask og bram, fullstendig blottet for de mindreverdighetskomplekser som henstiller meg til et fullstendig amøbestadie når det dreier seg om egne anliggende! I slike saker, kan det ei heller anes spor av den telefonskrekken jeg så gjerne lammes av når det er snakk om å gjøre noe på egne vegne.
Kort oppsummert, syntes jeg å være et psykologisk paradox som nok utgjør et svært så interessant kasus for de som opererer innen faget, så om du skulle være blant de som anser deg kvalifisert for oppgaven å bli klok på dette mentale sammensurium jeg er, så be my guest!