Tro det eller ei, men av alt det gale jeg har gjort, – og det på i overmåte mange arenaer, i løpet av livet, så er dette her det galeste by far..
Jeg, med mine fobier som er såpass at de har bikket grensen for å falle inn under sykdomsbegrepet, har tatt nærbilder av hva som for meg er et uhyre verre enn en hvithai..
..- Og det stoppet ikke her! For som om ikke én historisk bragd var nok, så tro jeg nemlig til igjen i det jeg fikk øye på dette monstret her!..
6 kommentarer
Nommen.. ❤️
Ja, det kan du si! Hadde den hoppet opp på meg, så hadde jeg dævva, så risky var det!! 😛
Dette er bare så ufattelig, kan ikke fitte og begrape at DU er redd disse, jeg hadde trodd at du kunne blitt venner med dem. I gamlehuset mitt i Harstad hadde jeg en eddiss som jeg mata i et halvt år. Ble oppriktig lei meg da han ble borte/døde.
Hva de verste fobikrypene angår (som f.eks snegle, frosk, møll, bille/kakelakk, larve, m.m), så er jeg så panisk for det å få disse på meg at hadde jeg seriøst gått rett inn i en løveflokk uten å nøle et sekund dersom det var alternativet. Jeg ser det faktisk som en 50/50 sjanse for at jeg ville hoppet ut i ei elv proppfull av krokodiller eller tilsvarende sikker død. – Det er m.a.o fullstendig absurd! Men det stopper ikke der! For det første, eier jeg ikke antydning til frykt for hverken veps, bier, humler eller huggorm, hvilke faktisk kan påføre en en smerte! Og om mulig enda mer surrealistisk er det at jeg ei heller finnes redd for tarantella-edderkopper!!
Hvor sjukt er ikke det, liksom!?? 😛 😀 😛
Hihihi, du er tøffere enn tøffest! 🙂
Ja, dette er såvisst ikke noen spøk! Det her føles faktisk som mitt livs vågestykke, da jeg vitterlig ikke kan se meg selv komme levende fra det dersom den brått hadde hoppet bort på meg!!.. 😛 😛