At mobbing også er et problem blant voksne på arbeidsplassen, er jo vitterlig ingen nyhet. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg ble svært overrasket da jeg for et par måneder tilbake kom over tallene som viser hvor utbredt det faktisk er! Det viste seg nemlig at hver 12 yrkesaktive nordmann opplever mobbing på arbeidsplassen! Dette er tall hvis tale er så klar som den får blitt; Mobbing blant voksne er et enormt problem som i så alt for stor grad får passere under radaren!..   

Annonsørinnhold

Sneaker Days hos Get Inspired: Kupp på nyheter og favoritter på salg

Min umiddelbare reaksjon, var at dette måtte jo bare være for drøyt! Jeg mener.. Tenk deg at hver 12 av den mengden du passerer på vei til og fra jobb uten å ense de som annet enn hindringer du må styre utenom i det du småløper til t-banen er på vei til å tilbinge sine daglige 7-8 timer i helvete!.. – Men da jeg begynte å google, skulle det vise seg at denne prognosen heller er å betrakte som et minimumsantall..

Nå mener imidlertid jeg at slike minimumsprognoser er svært så greie å forholde seg til, da disse fritt kan benyttes uten risiko for at noen skal kunne forringe poenget ved å vise til en eller annen undersøkelse/måling med et mindre dramatisk utkomme. For poenget er ikke hvorvidt det dreier seg om 1 av 10, 12 eller 14! Poenget er at det unektelig er jævlig mange som gjennomlever et helvete hver eneste arbeidsdag, og at dette derav er et langt større problem enn man skulle tro ut i fra oppmerksomheten det er viet i samfunnet!

Det er i løpet av de siste årene igangsatt massive tiltak for å forebygge mobbing blant barn og ungdom, hvilket er enestående, for all del! Men det er jo åpenbart at den mobbingen som foregår på de voksnes arena er kommet fullstendig i skyggen av den som foregår i skolegården, for å si det slik. -Og dette er faktisk katastrofalt, da all mobbing avstedkommer med tilsvarende fatale konsekvenser for ofrene, og dermed må tas tak i pronto.

Jeg vil tro en betydelig andel av den voksne mobbingen får foregå i det skjulte fordi denne lettere kan passere under radaren. Allmennheten har etterhvert blitt godt rustet med det nødvendige verktøy for å kunne avsløre mobbing blant barn og unge. Men hva vår egen arena angår, har vi, ironisk nok, generelt fint lite å fare med når det kommer til å kunne skille erting og fleip fra mobbing. Dessuten lever de fleste av oss, både ofre, mobbre og øvrig befolkning, i den villfarelse at voksne mennesker forventes å skulle kunne ordne opp i sine mellommenneskelige problemer på egen hånd. – Ikke minst forventer den utsatte dette av seg selv..

Men om problemet med mobbing på arbeidsplassen er viet så alt for lite oppmerksomhet av samfunnet som sådan, er i det minste lovverket klinkende klart også her; Ikke bare er mobbing en straffbar handling, men en er også forpliktet til å melde i fra dersom en er vitne til at noen mobbes på arbeidsplassen! Dette innebærer at den generelle lovpålagte forpliktelsen vi har m.h.t å hjelpe i nødssituasjoner her i landet er videreført til også å gjelde de som blir utsatt for en ugrei behandling på arbeidsplassen, det være seg av sin(e) overordnede/arbeidsgiver(e) og/eller sine kolleger. Så med loven på stell, gjelder det bare å gjøre befolkningen oppmerksom på problemets omfang, slik at de nødvendige tiltak skal kunne iverksettes.

Når dette er sagt, må jeg samtidig innrømme en viss uro for at et slikt ønsket fokus på mobbing blant voksne skal fare galt avsted, slik vi har sett i bla.a #metoo -kampanjen i tillegg til en rekke andre tilfeller. Dette vil si at det er av avgjørende betydning at det må gjøres klinkende klart hva som er å betrakte som mobbing/trakassering, og hva som er utkomme av ren ‘oppmerksomhetssyke’ eller har som hensikt å ‘ta’ noen (som en form for  hevnaksjon), hvilket jo faktisk innebærer at det er angiveren selv som faktisk er mobberen!

Her må det med andre ord stilles krav til angiveren/ofret, om en kan bruke det uttrykket, da slike saker er nødt til å håndteres av en nøytral tredjepart som tar for seg begge sider, for så å ta grep ut i fra de opplysninger som fremkommer. I dette, ligger selvsagt også at de må evne å se forbi tilfeller der det står mange mot en/noen få, eventuelle manipulatorer involvert, osv.

Med andre ord, er det gjerne vanskeligere å ‘se’ den mobbingen som foregår blant voksne, da disse, som seg hør og bør, er temmelig mye flinkere til å skjule sine ugjerninger enn hva som tilfellet er med barn. Men noen umulig oppgave, er det da vitterlig ikke! Et naturlig sted å begynne, er jo å bli på det rene med hva som faktisk faller inn under begrepet ‘mobbing:

– Og dette er definert som følger: ‘Ved mobbing forstås at man regelmessig blir utsatt for ubehagelig eller nedverdigende behandling – som er vanskelig å forsvare seg mot’. Dette innebærer at det; A) ‘Foreligger en ubalanse m.h.t styrke/maktforhold, hvilket enten kan bestå av en overordnet vs en underordnet, eller av at det dreier seg om at flere går imot en’. B) ‘Foreligger en viss regelmessighet’.

Ergo; Har en ved en eller annen anledning opplevd noe som ikke er greit, men som en ved egen hjelp har fått satt en stopper for, er dette ikke mobbing. Det samme gjelder dersom det foreligger en sjargong på arbeidsplassen som innebærer at bemerkninger som folk isolert sett med rette vil reagere på blir respondert med samme mynt. I slike tilfeller, er styrkeforholdet (i settingen) det samme partene i mellom, og grov sjargong er ikke annet enn grov, og i verste fall dårlig humor. Her kan det vel neppe fremvises noe bedre eksempel enn i min resturantjobb. Her hagler det nemlig på med replikker og adferd som sett utenfra ville fått #metoo til å gå av skaftet, og selv den mest barkede ‘bryggesjauer’ til å rødme av forlegenhet.. Men ‘greia’ her, er at på dette området er vi alle, både sjefer og ansatte, likestilte, slik at det derfor bare gjør det gøy å være på jobb! Det er med andre ord rammene rundt som avgjør hvorvidt det som gjøres og sies er greit eller ‘anything but’. Hva som i vårt tilfelle skaper trivsel og samhold, vil altså under andre betingelser oppleves som det reneste mareritt..

Nå kan jeg selvsagt ikke uttale meg om hvordan ting fortoner seg på andre arbeidsplasser, men for vårt vedkommende, så merker gjestene den gode stemningen blant personalet, -liksom jeg selv umiddelbart har snappet opp det motsatte på steder jeg har besøkt.. Min erfaring, er altså at stemningen på arbeidsplassen rett og slett ligger i luften! Poenget mitt, er helt enkelt at man må absolutt ikke la det utarte til en ‘mobbe-jakt’, slik at folk ikke vil våge å gå inn for å skape en atmosfære som vår i redsel for å bli stemplet med alskens #metoo og ufine merkelapper som ikke hører noe sted hjemme. – Samtidig som en jo skal ha øyne og ører åpne for hva som syntes å være reell urettmessig behandling der så er tilfelle..

Utfordringen er med andre ord å få bukt med mobbingen uten at det skremmer og/eller holder folk fra å spøke og ha det gøy med de en omgås til daglig..