Her viser det seg at vi så visst ikke har landet etter den forrige fotorundens flyvende perspektiv. Når sant skal sies, skal vi faktisk heve oss enda lenger opp mot skyene..
Eller..
Vi linsen har nå i det minste vært rettet mot de som KAN fly høyt mot sky; Nemlig kråka.
Jeg levde faktisk inntil ganske så nylig i den tro at fugler knapt nok hadde hjernekapasitet til å romme det minstemål av bevissthet som kreves til å være klar over sin egen eksistens, men så feil kan man altså ta!
Det viser seg nemlig at det finnes plenty av fuglearter som kan skilte med en forbløffende hjernekapasitet, og blant de aller, aller mest imponerende i så måte, har vi kråken.
Veldig bra du brukte zoom. Tenker på om en av dine firbeinte hadde eglet seg på, og jagd bort kråka. Tror jeg har nevnt det før, at kråka glemmer aldri. I et ubevoktet øyeblikk kunne du oppleve at kråka tok et kamikaze stunt og angrep. Den ville kjent dere igjen og skulle ta hevn 😉
Jeg vet! Tufsa viste seg en gang å ha kommet i unåde hos en kråkeflokk. Hun ble nemlig brått omringet ute på tur, og det endte med at jeg måtte hale henne ut fra undersiden av en bil og bære henne hjem. Det var en meget spak pusejente, for å si det sånn *hehe*.
Jeg har også hørt dette med hevngjerrige og kloke kråker. Jeg tror de ligger ganske høyt på listen over kloke dyr faktisk 🙂
Kanskje du har hørt om kråketing? Altså, sånn ca klokken 18 om ettermiddagen samler det seg over hundrede kråker opp i trærne nedenfor her. En helsikes skriking og skråling. Det som blir påstått fra ornitologisk hold, er at de samler seg for å forteller hverandre hvor de har funnet mat i løpet av dagen, Så da blir de enig hvor de skal dra neste dag. Artige greier, om det er tilfelle da 😉
Det kan iallefall Tufsa skrive under på at de er! Mine katter er vitterlig ikke lyssky, for å si det sånn, men da hun klarte å pådra seg den lokale kråkeflokkens vrede, ble hun rimelig spak *hehe* 😀