Når nettene blir lange og kulden setter inn, 

så våkner den falske nestekjærligheten atter igjen til liv…  

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Ellers er det mer Julestoff å finne i DETTE innlegget!

Det skjer i de dager da et raskt eskallerende antall grelle julelys blinker epileptisk mot oss fra butikkenes utstillingsvinduer, og Chris Rea’s sang om kjøreturen hjem til jul blander seg inn i Live aid anno 1984’s spørsmål om de nødlidende i det hele tatt vet at det er jul. Det norske folk halser fra den ene fullstappede butikken til den neste med desperate blikk og svette panner i febrilsk jakt på julegavene som på død og liv ikke kan komme til kort i forhold til fjorårets..

For liksom alt annet, er også julen preget av det alltidsnærværende statusjag: Huset må være må være så til de grader dekorativt at det glatt får en IKEA-katalog til å blekne; All verdighet, innsats og ære settes inn, da det tilsynelatende verste som tenkes kan av tragedier som kan ramme, er å komme til kort ovenfor alt av folk hvis frontede klasse en har satt seg fore å identifisere seg med, men som (selvsagt) aldri vil få så mye som et ørlite glimt inn i yttergangen. Ikke sånn og forstå at en nøyer seg med (antatt) uavgjort; Her er det kun seier som teller!

Først og fremst står jo dette og faller på det som faktisk er synlig- og derav sammenlignbart; Nemlig å kunne skilte med en mer eksklusiv utebelysning enn naboen, liksom et taktisk vellykket rotte-race selvsagt inkluderer å være førstemann ute med den flotteste, høyeste og frodigeste av furutrær og edelgraner så til de grader profesjonelt dekorert at de faktisk matcher de som en gang var å anse som fantasi/eventyrtrær i Disneys jul..
Dette plager for så vidt ikke meg, da enhver må få stå fritt til å stresse på seg hjerteinfarkt etter eget forgodtbefinnende. Men når også den givergleden som følger julen blir et statusjag, da blir det faktisk for meget, selv for meg..

At det gis voksne summer til både Frelsesarmeen, fattighuset, og hva det ellers måtte være av veldedige organisasjoner som bistår de svakeste, både innenlands og utenfor, er i utgangspunktet selvsagt helt fantastisk. Det jeg imidlertid har problemer med å svelge, er at denne voldsomme omtanken for de narkomane, fattige, bostedsløse og alt som ellers måtte være å anse som kviser på velferdssamfunnets rumpe kun later til å eksistere i forbindelse med juletiden. Ellers i året, er det imidlertid kun forakt som vies disse julens veldedighetsobjekter!
I det kjøpskonkurransen med naboen topper seg et sted mellom 10 og 15 desember, er det liksom ikke måte på hvordan det flagges giverglede, hvorav den ene selvsagt skal toppe den andre. Men med en gang desember det ene året bikker over til januar det neste, så er det som om man klikker en bryter, der man den ene dagen er en nasjon proppet av blødende hjerter for de vanskeligstilte, for så at det i den neste har funnet sted en kollektiv tverrvending tilbake til nedlatende avvisningen ovenfor de som henvender seg med en forespørsel om ‘en tier til kaffe’ som normalt råder fra januar til slutten av november.

Til tross for at jeg tilsynelatende har mine sosiale antenner, i tillegg til både medfødt- så vel som innlært mellommenneskelig forståelse på stell, og derav aldri har hatt noen problemer i så henseende på alle andre kjente områder her i livet, så har jeg av en eller annen grunn falt rett igjennom hva dette hykleriet angår. – For dette her, har jeg til dags dato ikke evnet å forstå meg på i det hele tatt! – Og da mener jeg ‘ikke å forstå meg på’ i begrepets fulle betydning, for jeg er like uforstående til denne, i mine øyne, paradoksale adferds- og holdningsendring som jeg antar jeg ville vært i hht gjeldende adferdsmønster dersom jeg brått var blitt hensatt på en annen planet! For hvordan et menneske så snart det første adventslyset tennes kan gå fra å være så proppfull av medfølelse og hjertens godhet ovenfor de eksakt samme individene som de like brått skyr som pesten i det siste hopper har landet i nyttårshopprennet, vil jeg verken kunne forstå eller respektere.
Faktisk er den forakten jeg føler for denne totale falskheten så til de grader altoverskyggende at jeg ikke en gang greier å gledes over det positive som tross alt avstedkommer fra denne månedlige statusbaserte rausheten..

Av den grunn, er mitt juleønske for det herrens år, 2023, at folk kunne legge dette behovet om avstandstagen til de som har falt utenfor i dette velferdssamfunnet til side også ellers i året. For tro det eller ei, så kan vi faktisk miste alt det vi har, alle som en, allerede i morgen. Og om så, gud forby, skulle skje, ville det så avgjort vært å foretrekke å slippe denne forakten fra omverdenen oppå alt det andre, ville det ikke?..

**