I det jeg sitter og ser på The Voice (blind auditions), og dommer Espen Lind gir uttrykk for hvor overrasket han ble da han fikk se personen bak stemmen han hørte, og dennes fremtoning var helt annerledes enn hva han så for seg, ramler det lattermildt ut av meg; ‘Welcome to my life!.. ‘  

I møtet med nye mennesker (primært i private/uformelle settinger), er overraskelsen typisk fundamental i det jeg åpner munnen, og det som kommer ut, bryter så totalt med hva de kunne forestille seg komme ut i fra den ytre fremtoningen. – Noe som har vist seg være en uttømmerlig kilde til morsomme og minnerike opplevelser..

Nå har det seg slik at mitt sprik mellom det utseendemessige inntrykket og den personen som befinner seg på innsiden, faller heldig ut. Den de ser, gir etter sigende et litt ‘forfinet’ inntrykk, noe som i mine kretser innebærer en lettelse i det det viser seg å være ‘anything but’. Som nevnt, har reaksjonene vært udelt positive, uansett om det har blitt en umiddelbar greie, eller om det er fremkommet som en typ tilståelse i etterkant. – Og selvsagt er det også i denne sammenhengen de episodene som skiller seg ut som regelrett legendariske:

Det aller første som slår meg, må være blant de kuleste tilnavn som noensinne er blitt gitt; Nemlig ‘Ghetto-Barbie’, hvilket vedkommende etterhvert ble utvidet med varianten ‘Østkant-Barbie’, sånn for variasjonen skyld.

Et annet tilfelle verdt å nevne, er den gang det store overraskelsesmomentet ikke forløp seg i løpet av den innledende presentasjonen og den påfølgende small talk som innebærer at min indre ‘bryggesjauer’ kommer for en dag, men kom først da samtalen dreide over på fotball og den nylig avspilte ligarunden i Premier league. Her skulle det nemlig vise seg at ei blondine med en ditto fremtoning, overhodet ikke forventes å være den som med største selvfølgelighet ytrer navnet ‘Ian Wright’ i det spørsmålet om hvem som scoret seiersmålet for Arsenal på overtid! – De kunne jo vitterlig ikke vite hvordan min tilblivelse, som et produkt av de ihugede sportsfantastene Karin M. og Arne Henriksen innebærer at jeg etter alt å dømme er født med en eller annen unik form for mottager i hjernen som automatisk snapper opp det av relevans innen den norske tippeligaen i tillegg til nevnte Premier League!

Videre, står min tidligere kollega, sjefens bror Tu sin betroelse angående den  uspiselige ‘stuck up bitch’ en jeg gav inntrykk av å være ved vårt første møte.. For hans reaksjon, førte nemlig til at de signaler som ble sendt ut ikke avstedkom med spesielt positive reaksjoner på ham som person heller! Disse reaksjonene, kombinert med de faktorer som utgjorde bakteppet for de dårlige vibbene som ble sendt ut ved dette møtet sett opp i mot det vennskapet vi faktisk endte opp med å få, er rett og slett et ubetalelig minne å se tilbake på.