Norsk eetterkrigsbarn som jeg er, født i en tid hvor oljefunnene i Nordsjøen poppet opp som paddehatter, og den nasjonale formuen vokste i hastigheter, kom jeg, som seg hør og bør til verden med den berømte sølvsjeen godt stappet ned i halsen.  Unge Henriksen vokste med andre ord opp i et ‘møblert hjem’ med et sett foreldre som fra første stund la sjelen sin i å forme oss til to veloppdragne krapyl der man takket for maten, utviste takknemmelighet for det som ble gjort for oss, og at vi bare kunne glemme å skrike oss til noe som helst. I ettertid, er det imidlertid fremkommet ting og tang som fikk meg til å undres; Ble jeg rett og slett for godt oppdratt for mitt eget beste?.. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hva som først fikk meg inn på denne tanken, var faktisk små drypp som fremkom av samtaler med kvinnen som sto i bresjen for min opplæring innen adferd, oppførsel og sosiale spilleregler, Karin M. Henriksen, alias min mor, Mamma. Den mest sjelsettende episoden, var da det fremkom at hun hadde takket nei til invitasjoner til sydenferier med gratis opphold hos bekjente som hadde hus i ved et eller annet strandparadis fordi det ble litt for stedbundet eller hva nå det var. Årsaken er vitterlig ikke det relevante her, da jeg var rystet langt inn i beinmargen av at dette kvinnemenneske hvorfra all min iboende ydmykhet stammer fra kunne utvise en så graverende utakknemlighet som å takke nei til noen som gjorde noe så snilt for henne! ‘Bare det å være ønsket, er jo vitterlig ikke noe å ta for gitt, mamma’, husker jeg at jeg hvinte i tilnærmet harnisk.. ‘-Det er jo DU som har tattovert det her inn i bevisstheten min gjennom barneoppdragelsen!’

Joda, moder’n måtte innrømme det, hvorpå jeg la saken død i det jeg fnyste at jeg var rett og slett for veloppdratt for mitt eget meste..

Men det er jo slettes ikke bare som det voksne barnet i møte med sine foreldre som mennesker med en ditto feilbarlighet og brudd på egen lære det har fremkommet tegn på en overdrevenveloppdratthet. Et prakteksempel i så måte, er hva som må sies å være tilnærmet en besettelse av å takke for maten.. Å forlate bordet uten å takke for maten jeg er blitt servert, er for meg ‘right up there’ med sånt som å spise maten bed hendene og slike ting som en rett og slett bare ikke gjør. Dette har jo unektelig frembragt noen forsøkt tilbakeholdte flir på jobben. Som seg hør og bør på en restaurant, får vi jo et måltid pr skift, hvilket jeg har for vane å ta etter jeg er ferdig for dagen. I det dette somregel sammenfaller med stenging, er det jo ikke gitt at kokkene befinner seg på kjøkkenet, hvorpå jeg ikke forlater åstedet før begge kokker er funnet og takket for maten.

Videre, har det jo seg slik at jeg også har denne røffe siden som gjerne gir seg uttrykk i form av en ‘uparfymert’ språkbruk og en blandt mine bekjente berømmelig evne til å kalle en spade for en spade, for å si det sånn. Ei heller er jeg jo fri for temperament, så det hender jo at disse to motstridende sidene smelter sammen, som i det noen f,eks opptrer ufint mot butikkpersonalet på dager lunten min er kort.. Da får de brått passet påskrevet av et grettent ‘selv’ som syrlig henvender seg med et ‘Hva behager!.. Det må da for faen gå an å utvise et minstemål av sivilisert fremferd her, eller!? – Alvorlig talt, altså..’