Reklame | Adviral
De første tiårene av livet, lever en i en salig virkelighetsoppfatning der ens tid her på jorden syntes å være noe tilnærmet uendelig. Men fra 35 -årsalderen er det bare et tidsspørsmål når en vil måtte oppleve det grusomste av øyeblikk hvor illusjonen kuttes tvert i det realiteten plutselig slår ned i en som et lyn fra klar himmel. – Du blir aldri helt den samme igjen etter dette..
Ungdomsversonen av ‘selv’ som nylig var blitt innlemmet i stallen til NTB models og levde i den salige illusjonen av et århundre som en tilnærmet uendelighet… (Kvaliteten er så som så fordi dette var før dagens digitale foto hadde overgått utkommet av den gode gamle fremkallingskunsten, og dermed er et bilde tatt av det respektive papirbildet).
Tatt i betraktning at den første ‘alders-noiaen’ kicket inn allerede i en alder av 23, kommer det vel neppe som noen overraskelse når jeg videre kan røpe at jeg tilhører de hvis øyeblikk inntraff etter såvidt å ha billet ‘fra’ -alderen; Dvs, jeg var rett ved å fylle 36..
Rammene rundt hva jeg anser for å være et av de desidert mest dramatiske øyeblikkene jeg har opplevd fant ironisk nok sted i de mest udramatiske omgivelser som tenkes kan; Liggende på sofaen, på nippet til å sovne etter endt arbeidsdag. Døsige tanker fløt igjennom hodet, hvorpå den neste som skrider inn i min salige, smått begrensede bevissthet er gode minner fra min første treningsleir som 15 -åring, og så; BOOM!!! Jeg spretter opp med øyne på vidt gap i det hva som best kan beskrives som et mentalt lynnedslag i det jeg i ett og samme momang innser at dette minnet, som jo føles riktig så nært, faktisk går over 20 år tilbake i tid, og at jeg etter samme antall år fremover i tid til være 57(!) år gammel! 57!!! Tre år fra å fylle 60!!..
Det føles som om hodet kan bli sprengt i fillebiter fra innsiden når som helst. Mens det på den ene siden føles helt numment, føles det på den andre siden som om selve hjernen er i ferd med å fylles til bristepunktet av utregnede realiteter. Dataene som spys ut i hjernen fortoner seg som en ballong i det den blåses opp til randen, før trykket tilslutt tar overhånd, og den sprekker. Innkludert i denne rapid ekspanderende massen av erkjennelser, er det imidlertid ikke gitt rom for annet enn gru; 30 år->skolestart->alt annet enn det havet av tid 30 runder rundt solen har innebært i min bevissthet inntil noen få sekunder tilbake =>> Dvs at det altså kun er en tidslengde tilsvarende den som er gått siden skolestart frem til jeg er pensjonist!!.. – Jeg syntes å ha sluttet å puste, uten at jeg gjør noe notis av det, da jeg vil tro en instinktivt er helt på det rene med at ingen kroppsfunksjon, åndedrettet innkludert, ikke har en dritt for seg i det hjernen alikevel er i ferd med å sprenges til helvete!
Dagens utgave av ‘selv’ har etter sigende ikke endret seg all verden siden ungdommen [et ‘status quo’ som slett ikke er gratis å opprettholde, for den som måtte tro det] hva det ytre angår. Dagens utgave bærer imidlertid sitt preg av å ha hatt sin øyeblikkserkjennelse av livets forgjengelighet..
Den eneste vitsen av en trøst biologien har utstyrt oss med i hht å stå igjennom ‘helvetesøyeblikket’, er at tiden om ikke annet syntes å ha stoppet opp der & da.. – En vits som går over til å bli en regelrett tragedie når en tar det i betraktning at dette livets grusomste øyeblikk er det desidert siste øyeblikket en ønsker å bli fastfrosset i!
Dere som har vært igjennom dette, er definitivt helt på det rene med hva jeg snakker om, og vil, dersom dere er som meg, føle en aldri så liten lindring i det ikke å være alene ved å se opplevelsen ført i pennen av en annen. Hva dere yngre angår, skal det sies at jeg tok en overveining med hensyn til det å bidra til å fremskynde bruddet av en illusjon jeg anser for å være fordelaktig å få beholde så lenge som mulig. Når jeg så valgte å legge ut om hva som venter, er det fordi jeg etter å ha memorert tilbake til tiden ‘før’, ble klar over at denne illusjonen faktisk er ubrytelig frem til det skjer at den brytes av noe inne i en selv når den tid kommer. Dette fungerer akkurat på samme måte som da en som barn ikke kunne ta enn over seg det faktum at det faktisk var en tid før en selv kom til verden, da de få årene en hadde bevandret planeten faktisk føltes som intet mindre enn uendeligheten. Etterhvert får en jo vissheten om at en tid før en selv faktisk har eksistert, såvel som tidsfølelsen jo strekkes etterhvert som tiden går i forkant av ‘helvetesøyeblikket’ også. -Greia er bare at den gitte strekkingen blir hengende betydelig etter i forhold til økningen i individets alder, slik at den etterlengtede illusjonen får leve, vokse & gro frem til den dagen den tilslutt røskes i stykker, for så å etterlate individet i en tilstand av isende sjokk og fullstendig panikk. På den annen side, anser jeg det slik at jeg selv nok ville vært tjent med en ‘heads-up’ i hht at jeg på ett eller annet tidspunkt ville oppleve mitt livs sjokk komme over meg som et lynnedslag. Om noe, kan ingenting gjøres værre m.h.t denne opplevelsen, så om det å kjenne igjen den gitte beskrivelsen i det bomben slår ned kan gi den minste lille lindring, er det definitivt verd det..
______________________________________________________________________________________________________
