Reklame | Adviral
Når en hverken har noen religiøs tilhørighet eller er født med ski på beina, får påsken sin spesielle betydning ved å kunne dedikere hele fem dager til kunsten og ikke gjøre en dritt..
Som en kirkelig/kristen høytid, er påsken minst like betydningsfull som julen, om ikke mer. For de av oss som ikke har noe mer tro på den hebraiske mytologien enn den norrøne, er derimot ståa en ganske annen..
Det er jo ingen tvil om at julen står i en særstilling når det kommer til høytider her til lands, og dens stilling har paradoksalt nok blitt forsterket på en tid hvor antallet troende har vært i fritt fall nedover. For mens julen trygt kan sies å være like betydningsfull for de av oss blottet for kristentro som for de med klokketro, har påsken derimot ingen betydning utover sine fem fridager uten denne troen. For mitt vedkommende, har det åpenbart vært en tid i de tidlige barneår hvor jeg anså utdelingen av påskeegg på påskeaften som noe tilnærmet gavene på julaften, da jeg har øyeblikket illusjonen brast friskt i minne.. Det var nemmelig da det ble klart for meg at disse påskeeggene i realiteten ikke var annet enn det ukentlige lørdagsgodteriet, da påsken kommer på de samme ukedagene hvert år..
Når en heller ikke har noe forhold til dette med påskefjellet, oppleves denne høytiden som noe best beskrevet som et vakuum hvor det ikke skjer en dritt fem dager til ende. Jeg kan nemmelig røpe at jeg ble født med skøyter istedet for de berømmelige skiene på beina, hvilket kan bekreftes ved at jeg ikke blitt sett på langrennski siden jeg deltok i en vellykket rømningsmanøver fra skolens skidag i 8.klasse. Siste, -hvilket også var den første, opptreden i slalombakken, fant derimot sted langt senere, da jeg i voksen alder skulle vise meg dum nok til å tro de løfter som ble gitt om hvor moro dette ville bli. Vel.. Dette med moro kommer vel i grunnen helt an på øyet som ser.. For jeg, som aldri før i mitt liv hadde hatt et par slalomski på beina, og derav ikke hadde den minste anelse hva angikk både svinging såvel som bremsing, og dermed etter sigende skulle følges til begynnerbakken (også kaldt barnebakken), ble istedet lurt med på et helvetes raid i alt annet enn nybegynnervennlig terreng! For de som måtte være bevandret i de høyereliggende områder, var stedet Trysil, hvorav jeg var stasjonert i en av de rimelig luksuriøse hyttene som ligger helt opptil skianlegget. Om det er sant eller ei, har jeg ikke engang tatt meg bryet å finne ut av (før det muligens fremkommer nå som følge av dette innlegget), men etter på mirakuløst vis å ha kommet helskinnet fra en ferd ned hva jeg vil definere som et stup, ble jeg fortalt at det ikke var mulig å komme tilbake til hytta fra der vi var uten å fullføre en hel serie av bakker! – Og som om det ikke var mer enn ille nok som det var, -ikke minst m.h.t den risiko jeg innebar for de mange andre som befant seg i disse anleggene samtidig som denne høna uten hode og fullstendig blottet for kontroll, skulle dette kretsløpet av bakker på toppen av det hele vise seg å inneholde såkaldte svarte løyper. – Og da snakker jeg svarte kuleløyper!..
I ettertid er det nærmest for et mirakel å regne at mine hasardiøse ferder ned disse fjellveggene med et ditto eskallerende raserinivå ikke tildro seg mer uønsket oppmerksomhet enn de gjorde, men det hele toppet seg altså da det gikk opp for meg at jeg hadde fått en tre-fire kompiser som ‘haleheng’.. Trysil anlegget er nemmelig såpass massivt at det skal vanskelig la seg gjøre å støte på den samme personen to ganger, for ikke snakke om at de samme folkene skal ta en pust i den bakken en selv raser hodestups nedover såpass mange ganger at en kjenner de igjen.. Men heller ikke her skulle det vise seg å være så galt at det ikke var godt for noe, for dette gjorde at jeg nå tok rasforbannet til et helt nytt nivå. -Et nivå som skulle vise seg innebar å gi fullstendig faen i absolutt alt og alle, hvorpå det eneste som hadde betydning var å komme innenfor de nå rimelig angrende, og ikke minst engstelige venners hørevidde for ytterligere utskjelling. Følgen var at jeg faktisk sto fjellstøtt ned det som skulle vise seg å være siste stup ut i den tvungne serien av skiferder i fritt fall. I stedet for å sette rumpa i bakken for å dempe farten, fortonte slikt som de øvrige skituristers liv & helse seg nå knekkende likegyldig. Siden slalom fremdeles ikke lot seg gjøre uten evnen til å svinge med disse glassfiberinnretningene på beina, var det kun ren utfor som gjaldt. – Det var ikke lenger snakk om å sette rumpa i bakken i det farten nådde et ukontrollerbart nivå. Med den nå nada omtanken for eget så vel som mine medmenneskers ve & vel, ble den likeså ikke-eksisterende evnen til brems og stopp først noe jeg forholdt meg til da jeg godt inne i bakkens sluttparti gjenvant såpass sans og samling at en i overkant brutal nedsetting av rumpa tross alt var å foretrekke fremfor å måtte fortelle skiutleieren at disse var knust til pinneved i det jeg braste inn i vantet..
.. – Og med den betryggelsen som ligger i dette uforbeholdne løftet om at jeg aldri igjen vil sette mine bein i en slalombakke, ønsker jeg dere alle en riktig god påske!
