Av en eller annen forskrudd grunn, får synet av foreldre som, fylt til randen av håp, forventninger, drømmer, og kjærlighet, bærer sine barn til dåpen i gang et tankespinn rundt det ufravikelige faktum at enkelte av disse foreldreparene vil vise seg å besørge en bedre barndom for den lille, for med det at denne vil ha større forutsetninger for å lykkes i livet at enn andre. Og det stopper ikke her, for blant disse halvmeter lange uskyldsrene krabatene, vil det også være de som vil vise seg å ikke kunne innfri til tross for at de vil vokse opp under de beste forutsetninger.

– Og det er også en reell mulighet for at det blant disse finnes en som vil vise seg å være ren og skjær ondskap.. En gang ble jo også en mann som f.eks Anders Behring Breivik båret dåpen av et sett foreldre med slike forventningsfulle ansikter, for å si det sånn..

Annonsørinnhold

Årets lekreste sommerkjoler

13 ting du aldri må skjemmes over!

Men om det er aldri så sært å henfalle til slike grublerier i en sådan stund, er det ikke til å komme utenom at tematikken er forbannet interessant! Som barnløs har jo jeg den gyldne muligheten til å ta for meg de etiske dilemma som avstedkommer dette her uten at egne følelser kommer inn og forkludrer objektiviteten. Når en så kan legge til en grunnleggende solid forståelse av hvilke følelser og reaksjoner som vil tilkomme de ulike settinger i så måte, så har vi en riktig så gunstig forutsetning for et dykk ned i menneskesinnets irrganger..

Og i så henseende, er det spørsmål som topper listen i så måte de som går på hva en som forelder ville ha gjort dersom de fikk vite at deres håpefulle hadde begått de groveste, mest avskyelige av kriminelle handlinger. – Handlinger som rett og slett innebærer pur ondskap.

Hva skjer så når denne ondskan blir satt opp i mot den absolutt ubetingede mors/farskjøærligheten!?

På den ene siden, har vi jo den etiske siden, hvor vi alle er fullstendig inneforstått med at slikt som overfallsvoldtekt/pedofili, grov voldelighet/tortur og (forsettelig) drap er ren, skjær ondskap, og derav fullstendig uakseptabelt. Likeså er det allmenn enighet om at samfunnet må sikres/beskyttes mot de som har vist seg kapable til å begå slike grusomheter. Denne siden av saken, vil jeg tro er klar som dagen for alle og enhver, og herav er det ei heller noen tvil om hva de respektive foreldrene, objektivt sett, burde gjøre

Men på den andre siden, står altså den altoverskyggende, biologisk iboende beskyttelsestrangen foreldre, -og da spesielt mødre, har ovenfor sine barn. – Hvilket hos det moderne mennesket ikke har noen ‘utløpsdato’, men forblir uforandret livet ut.

Til tross for at jeg, som barnløs, ikke er i stand til å sette meg inn i dette mors-/farsinstinktet i sin fulle utstrekning, innså jeg at jeg har overført det biologiske behov som er relatert til barn til dyr da den første hunden min døde, og jeg, oppå alt annet, sjokkerte meg selv ved at jeg faktisk ville tatt hennes plass uten å nøle, om så hadde latt seg gjøre. Og for en med eksistensiell angst på steroider, er det å innse at en ville ofret livet for en annen noe jeg vitterlig ikke så komme by a long shot. At jeg kunne drept FOR de, var jeg vel inneforstått med, men å velge bort eget liv derimot, gir meg i det minste en viss innsikt i hvilke krefter en her står ovenfor. – Jeg skjønner m.a.o at det å faktisk ta det valget om å ‘ofre’ sitt eget kjøtt og blod, – som en ville ofret absolutt alt for, og som er en kjærere enn livet selv, om så dette er det eneste rette, og det motsatte innebærer å sette x-.antall øvrige liv i fare, allikevel aldri vil kunne bli et selvsagt valg for de som faktisk er nødt til å foreta det.

Ikke for dét.. Et slikt ekstremt scenario som det her er snakk om, lar seg nok neppe gjøre å sette seg inn i fullt ut selv for de som HAR barn, da det selvsagt blir for surrealistisk. Jeg vil faktisk gå så langt som til å påstå at INGEN som med (tilnærmet) 100% sikkerhet kan forutsi hvordan de faktisk vil håndtere slike ekstreme situasjoner før de inntreffer. Jeg har iallefall vanskelig for å kunne se for meg noen som viser seg å opptre helt i tråd med hvordan de på forhånd hadde sett for seg å ville reagere; Noen overrasker seg selv (og muligens også andre) ved at de brått viser seg både taprere- og mer handlekraftig enn de kunne ha sett for seg på forhånd, mens andre overrasker andre veien.

På bakgrunn av dette, vil jeg derfor på det sterkeste oppfordre til å avstå fra å dømme de gale valg som blir foretatt, den feighet som blir utvist, osv, osv i disse mest ekstreme av situasjoner, siden det meget vel kan væøre at en ville opptrådt på nøyaktig samme vis selv dersom en hadde befunnet seg i de rammedes sko..

Menir det er ikke dermed sagt at slike selvransakelser er fånyttes, for jo bedre kjent en blir med seg selv på dypet, dess bedre blir etter alt å dømme treffsikkerheten i hht eget reaksjonsmønster i krisesituasjoner. Videre er slike sjelegranskninger gull verdt i hht å bli seg bevisst på de ulike fallgruver en bør unngå dersom det verste skulle skje, og ikke minst hva en BØR gjøre der det vil være fatalt å følge instinktet.

Derfor ville det jo også være særs interessant å få innblikk i de refleksjoner den enkelte gjør seg i forbindelse med dette her, så knock yourselves out in the comment section, folkens. – Her er det mer enn nok takhøyde  for alle tanker og refleksjoner å komme til uttrykk, -om de så bryter aldri så mye med tabu- og politisk korrekthet..